Det er mange stasjonsbyer i Norge, og de fleste av dem har vel felles problemer, fordi menneskene alle steder er nokså like når det gjelder ønsker og krav, lengsler og forhåpninger. Det er 25 år siden jeg besøkte herredsstyremøtene som Øvre Eiker kommune holdt i «Banken», den svære grå steinbygningen like ved stasjonen. Den gang var det enkelt: møtets saker var avertert i avisen i Drammen, vi klipte ut annonsen og tok den med oss. Nå er det oppslagstavle i 1. etasje, med 14 forskjellige sosiale kontorer og misjoner. Kommunens nervesentrum er ennå her i banken, men noe er i Kristiansens gård og noe i meierigården. Det er planer om å lage nytt herredshus. Det trengs.

Men mye er som før: den blendende solen over nyfallen snø har jeg sett før, og jeg kjenner igjen de mange, som regel hvitmalte, husene i hager som om sommeren laver av frukt og nå av snø. Nye hus med små, nyplantede trær og gamle hus med gamle, ærverdige trær. De nye husene strekker seg mest mot Loesmoen, og det er mange av dem. En stasjonsby med nær 5000 innbyggere er da noe det, og den vokser stadig, fordi alle har arbeid.

Bygd og by blir ett

Holmen-Hellefoss Papirfabrikk er den eldste med sine 150 arbeidere, hvorav ikke få nå er annen generasjon av dem jeg kjente og snakket for på Hokksund Arbeiderforening. Men de gamle er borte….

Vinterskumringen faller fort, og jeg går og ser ungdommen komme til fots eller på sparkstøtting gjennom de mange rare gatene, som er opplyst av mange og store forretninger. To skofabrikker har de her, 1 trikotasje­fabrikk, 2 sementstøperier og et stålstøperi.

Landsbygda er forsvunnet i industriens favntak. Og det som er rester av landsbygda, er også blitt industri: ved Hokksund stasjon kan en faktisk fotografere begrepet «flukten fra landsbygda» i et konkret motiv: en sykkelstall ved stasjonen tar imot 200 sykler hver morgen, og de 200 rytterne fyller nesten et arbeidstog til Drammen, der de jobber. Om kvelden kommer de tilbake og slenger seg på syklene igjen. Her er «flukten» positiv: til fast godt arbeid, og så hjem igjen til radio, bridgeklubb og selskapelige sammenkomster som uten unntak utfolder seg i «Banken» der «Hansen i Banken» steller godt med alle, ikke minst de kommunale autoritetene, som daglig har møtet her og behandler problemer som det er mange av på Øvre Eikers 10-millioners budsjett.

Klamp om foten?

– Er en stasjonsby en slags «klamp om foten» i en slik kommune?

Ordfører G. Kyrkjebø svarer fort og sikkert: – Naturligvis kan den være det, fordi en stasjonsby ofte har en annen mentalitet, den stiller andre krav. Men jeg kan ikke si at det er slik hos oss. Hokksund har 5 000 av herredets 12 000 innbyggere, og de betaler en meget vesentlig del av skattene, så de kan vel også kreve noe igjen. Vi har bygd ny sentralskole og vi har realskole, reguleringsplan er ferdig for hele området med gater, torg, lekeplasser og industritomter er det avsatt plass til. Landsbygda lever og ånder ennå gjennom hagebruk og grønnsaker og Hokksund teller også noen riktig store gårder. Lærlingeskole har vi, teoretisk og praktisk, og husstellkurs. Det bygges veldig langs jernbanen og mot Loesmoen.

– Men den gamle brua er en torn i øyet?

– Ja, men det er nå sendt ut anbudsinnbydelse for den nye. Den gamle er så smal at trafikken sinkes mye. Ellers er kommunikasjonene meget gode, tog og busser, til Drammen, Kongsberg, Hønefoss og forbindelsen med Lågendalsruten over Svarstad.

Lys og ungdom

Nytt vannverk, kloakk, slikt er der naturligvis. Og jeg går forbi en flott, moderne mølle med siloanlegg, men så ikke noe til «Møllerens Iren». Det var vel hun og en venninne som satt på jernbanerestauranten, sippet Coca og røkte sigaretter med to unge menn, mens to andre, yngre var bitter misantrop ved sidebordet, ikke røyk og ikke Coca! Men de snakket litt om Bing Crosby som de hadde hørt på en annen kafé lenger oppe. Ungdommen har tre idrettsforeninger å velge mellom, pluss arbeiderungdomslag og bondeungdomslag. Stasjonsbyen har ikke assimilert alle ennå. Men da kommunen foreslo stadion og bevilget 10 000, på betingelse av at ungdommen ved dugnad gjorde arbeid for like mye, da kom det ikke noen.

Vinterskumringen tetner, stasjonsbyens lys tennes, også en gul månesigd på en kuldeblå himmel. Hist og her i porten står et par og hvisker, det er kanskje kino i kveld. Riksteatret har vært her og kommer vel igjen, for det er alle sammen glad i.

Kaffe, øgle og laks

Andre unge menn fra dette stedet fløy ut i verden. Thorvald Torgersen og to til dro til Guatemala og arbeidet på en kaffefinca der. Hansen vendte hjem igjen, og den ekstra gode kaffe han serverer forteller faktisk om fincaen! Dahl-guttene og noen andre dro til øglene på Galapagos… Men de lengtet nok hjem til furumoene mot Stenberg, hengsle, og utfartene til Holtefjell og Lauvtjern…

Når Hokksunds forhold til fremmede makter er ytterst vennskapelig, kan det muligens hende at Oddvar Aas som pressesjef i UD har noe med det å gjøre, men han er ikke helt sikker selv.

Men «Hansen i Banken» kan berette om stedets egentlige begivenhet, dem som bare kan sammenliknes med gullrushet i Klondyke, bortsett fra at det på Hokksund er sikrere og mer årvisst, laksefisket. De må da ha hørt om Drammenslaks? Mye av den tas her under Hellefoss, nær papirfabrikken.

600 000 yngel årlig

– Den gamle elvemælen har hatt lakserettigheter helt siden det 16. hundreåret, sier Hansen, som er «fiskebas» nå. Et aksjeselskap nytter naturrikdommen, og de bøter på fangstresultatet med utstrakt fiskekultur. Vi har egen utklekkingsanstalt som slipper opp til 600 000 yngel årlig. Så noen nedgang merker vi ikke.

Det har i årevis vært strid med fabrikken om dens regulering, som man mener har skadd fisket, og nå er fabrikken i Høyesterett dømt til å anlegge laksetrapp. Den får vi i 1957, og da kan laksen gå like til Døvikfossen på Modum.

Folkefest når laksen kommer

Det er ren folkefest når laksefisket på Hokksund tar til i de varme sommermånedene. Mellom gamle, falleferdige naust og skur står alt folket og jubler når det blinker sølvlyn fra en stor rusk i garnet.

– Den største jeg har tatt, sier Hansen og er forbausende moderat til fisker å være, var på 22 kilo. Men Sophus Aars tok en gang en svær fisk her; det var vel fordi min far var med og kleppet den! Den største ruggen som er tatt, var på 34 kilo.

«Flukten fra landsbygda» er tomt for sykler da vi går mot stasjonen igjen. Lys, lys alle steder, stasjonsbyen lever og ånder i privatlivets fred etter harde dagsverk – her, i Drammen og andre steder. Hyggelig om noen av de gamle kunne gått her nå og sett at det er blitt fast forankret i virkeligheten praktisk talt alt det de snakket og skrev og sloss for i herredsstyre og aviser i gamle dager. De dagene vi alltid får skildret som «gamle og gode». Men ingen skal være i tvil om at stasjonsbyen Hokksunds dager nå er svært mye bedre og rikere enn de gamle dagene var.