Store laksefangster i 1923

I Eikværingen 12. september fortalte Nils F. Jacobsen litt om Peder og John Sanden i forbindelse med laksefisking.

I de senere år har vi sett bilderi avisene av heldige fiskere med sine fangster ved Hellefoss eller i elva ellers. Jeg har flere ganger tenkt på et bilde av nettopp de to karene og deres fangst i løpet av noen timer i året 1923 – 7 lakser – kanskje ikke så vanlig i de dager.

John var min bestefar og vi bodde i samme huset da jeg var liten. Utallige er de lakser jeg husker Peder og han kom bærende med på ei fjøl over skuldra. På gårdsplassen hadde de ei drakjerre stående og så måtte de sjøl eller andre familiemedlemmer begi seg i vei til Kulland i Dynge. Der ble all laks tatt imot og iset ned for videre salg. Peder og John var fettere, nærmeste naboer og ivrige laksefiskere i mange år. De hadde sikkert mange hyggelige stunder på elva, men også harde «strabaser».

Kvitfisken

En gang tok de også livet av en kvitfisk (kvithval) som hadde forvillet seg opp til Hokksund. I kamp med den ruggen fikk de god bruk for sine velkjente kjempekrefter. Dagens dyrevern hadde vel ikke sett med blide øyne på den jakten, men kvitfisken forlot ikke vassdraget frivillig.Den levde vel av fisken som befant seg her. Etter avlivningen ble den plassert på ei flatvogn og kjørt med hest til Hokksund, Vestfossen og så til Drammen for at folk skulle få anledning til å se «uhyret». Derfra gikk turen til en såpefabrikk.

Utenom sesongen

Også utenom selve fiskesesongen var det forskjellig å ordne. Garnene måtte ettersees, bøtes eller nye skulle bindes. Far drev med det om vinterkveldene. Etter en hard dag i skauen kom han hjem, spiste og hvilte litt.

Så løftet han vekk vengebordet foran kjøkkenbordet. Bakom sitt, hadde han et «håndarbeide» festet til noen kroker under vinduskarmen. Tråden ble lagt rundt et lite fjøl slik at alle maskene i garnet ble like store - det var en spesiell teknikk med «stikk» og knuter. Et møysommelig arbeide, men det ble ikke så få garn i årenes løp. Ferdige garn måtte forsynes med «søkker» – noen tunge i den enden som skulle gå til bunns, og noe lettere i vannskorpa. Til dette brukte de å lage noen avlange "poser", skåret til av skaftene på avlagte støvler som tømmerfløterne brukte. Posene – kalt kjøyer – ble sydd sammen med tynne lærreimer og fylt med stein. De letteste ble laget av bjørkenever. Bak låven på Sanden stod 2 svære gryter-nærmest bryggepanner – og her lå laksegarnene i bløt for at læret og neveren i kjøyene ikke skulle tørke og sprekke opp. De avga en del fargestoff som gjorde at garnene ble litt mørkere og mer usynlige i vannet.

Is-skjæring

En annen "geskjeft" var isskjæringa om vinteren nede på Strykevja og andre steder.Ei lang sag ble brukt til å skjære isblokkene og store sakser måtte til for å få dem opp på sleden. Hos Kulland var det en stor isbinge som ble fylt opp, og isen ble dekket med ett tykt lag sagflis for å holde på kulden. Dette var jo lenge før fryseriene og kjølerommenes tid. Også forretningene sikret seg is ved å kjøle ned enkelte vareslag. Jernbanevogner ble lesset opp med isblokker for eksport andre steder. Ja, trafikken skaffet sesongarbeide til flere mann og hester.

Et helt liv ved elva

Det var i det hele tatt mer liv ved elva både sommer og vinter før. Et eget kapittel var jo fløtingen og tømmertransporten, men jeg skal ikke komme inn på den. Mange minner strømmer på, og jeg kan si meg enig med Nils F. Jacobsen i at mange livshistorier burde vært viet mer oppmerksomhet og sikret for ettertiden.