Sophus Aars Fortællinger-En sommerdag ved Hellefoss

Samtidig var jegerkongressen samlet i byen, så det dro ut før jeg kom meg avgårde. Men 30. juni om kvelden pakket jeg sammen hos en fisker som bodde ved elvekanten, like nedenfor Hellefoss.

For en fangst det en gang var her! Laksen sto i stim under fossen, og det er nesten utrolig hvilke mengder som kunne tas bare i ett eneste notkast. Jeg husker det selv fra den tiden jeg var sorenskriverfullmektig i Eiker. Nå tenkte jeg ikke på å kaste not, men lysten til å prøve fiskelykken med stang hadde våknet.

Etter den tid har fisket ofte vært magert sammenlignet med de rike årene før. Men likevel – jeg og Amund, min følgesvenn, ga oss ut tidlig neste morgen. Vi staket båten opp gjennom de strie strykene, og snart var vi ved fiskestedene. Her, mellom bergknauer og strøm, ligger to av de beste plassene.

Den ene, regnet som den aller beste, ligger under en høy grusbakke hvor elva har skåret ut en bakevje. Her kreves det øvet roing, kjentskap til strøm og dybde, og ikke minst evnen til å manøvrere mellom alle tømmerstokkene som driver forbi. Den andre plassen er større, midt i elven, hvor strømmen bryter seg i kryss og dyp.

Amund viste meg noen fluer: «Tro hvem han liker best?» spurte han med et smil.

«Ta hvem du vil – han biter ikke på noen av dem,» svarte jeg.

Fiskerne i Drammenselva sverger nemlig ikke til flue eller kunstig sluk, men til små blanke skjeer kalt «prît» eller «løve». Det er disse laksen napper på, sier de.

Vi prøvde først med flue, så med skje – uten hell. Da, plutselig, et voldsomt rykk! Snøret for ut, stokken presset båten, og en stor laks spratt ut av vannet så sølvblank at sola glitret på den.

«Han er over pundet!» ropte Amund. «Han er over punne!» (Det vil si over 8 kilo.)

Kampen var i gang. Laksen raste oppover, nedover, stupte, spratt, rullet og dro oss nær stokkene. Jeg kjente den sterke vekten i armene, knærne skalv, men jeg våget ikke slippe. Snøret strammet seg, laksen tok ledelsen, men til slutt lyktes det oss å føre den inn mot båten. Etter flere kritiske øyeblikk – der vi fryktet at kroken skulle ryke – fikk Amund satt kjeksen under og løftet fangsten om bord.

Der lå den: en laks på 15 kilo (60 gamle merker). Sølvblank, rett fra havet – beviset var at sjølusene fremdeles satt fast på skinnet.

Jeg var så vidt sterk nok til å holde den utstrakt i strakt arm. For en praktfisk!