Reiseskildring A. Feddersen

A. Feddersen var født i Danmark i 1835 og døde i 1906. Han var fiskerikyndig og studerte klekkerier, damanlegg og fiskeanlegg både i Danmark og Norge. Han har et stort forfatterskap bak seg. Vår interesse i denne saken er at Feddersen besøkte et klekkeri i Drammen og laksefisket ved Hellefossen ved Hokksund:

Teksten er her oversatt til norsk:

Etter å ha gått over den lange broa som krysser elva, fulgte jeg elveløpet og kom fram til fossen. Hele elvas vannmengde danner fossefallet, men strømmen deles noen steder av store steinblokker, som vannet kaster seg mot og brytes i med voldsom kraft. Det hvite skummet danser over bølgene og løser seg opp i en fin vanndamp, hvor sollyset skaper de vakreste regnbuefarger.

Rett nedenfor fossen utvider elva seg og blir roligere. Her finnes en strand med stein og sand, omgitt av bratte skråninger av leire og sand.

Det er utrolig fascinerende å stå her nede og se opp mot fossen. Lyden av tusen stemmer blandes i et evig brus, og skummet og vannmassene danner et uendelig mangfold av bilder.

Men hva er det som dukker opp her og der på overflaten av den bøyde strømmen før den stuper ned? Og hva er det som i det voldsomme virvaret av og til stikker opp eller kastes i været?

Nå kommer det til syne gjennom skummet – det er tømmerstokker på vei til Drammen.

Det må være en hard påkjenning for dem, denne ferden gjennom fossefallet – og hvor mange slike reiser har de ikke allerede vært gjennom?

Det ser man på de flisete og brukne endene. Noen av dem har ikke tålt denne siste prøven, men har brukket tvers av. De sørgelige restene av disse stolte stammene ligger strødd i store mengder langs bredden, mellom slitte steiner og fin sand – alt malt av den samme naturens kvern.

På sørsiden av fossen har man av de enorme tømmermengdene bygd hele tårn og bygninger som stikker ut over elva mot fossen. Her ligger et imponerende sagbruk, hvor maskinene drives av fossens kraft.

Mange folk er travelt opptatt med å samle tømmeret ovenfor fossen og fløte det inn til sagbruket. Der blir stokkene stablet og grovt bearbeidet med øks – sidene grovhugges, og endene som er ødelagt, kappes bort – før de rulles inn til sagene, hvor de skjæres opp til bord og planker.

Det er fascinerende å se hvordan stokkene, når de først er lagt under sagene, sakte arbeider seg fram mot sagbladet, som beveger seg rolig opp og ned. Lyden av sagingen overdøves helt av fossens dundrende brøl.

Vi går forbi sagbruket og videre utover tømmerbunnen som strekker seg ut over den skummende fossen. Der får vi øye på noen lange stokker som stikker langt ut over fossen og bærer firkantede kasser – eller kurver – som er hengt opp i jernkjeder med åpningen vendt mot strømmen nedenfor fossen. Disse kassene er laget for å fange laks, når den med sine kraftige hopp prøver å kjempe seg opp over fossen. De henger akkurat på de stedene hvor et slikt sprang kunne lykkes – hvis det ikke var for kassene.

Den ytterste kassen hang så langt ute over den frådende fossen at jeg ikke engang turte å nærme meg bjelken den var festet til. Der jeg sto, var lyden allerede så overveldende og svimlende at jeg instinktivt grep tak i rekkverket for å holde balansen. Det føltes som om jeg ble dratt mot dypet under meg, som om fossen ville fange meg. Det minnet om følelsen man kan få når man stirrer lenge inn i et stort bål – en uforklarlig dragning man ikke klarer å rive seg løs fra. Er det den samme følelsen som får folk til å løpe tilbake inn i brennende hus, og som har gitt opphav til historier om nøkken og havfolk som lokker mennesker til seg?

Jeg ble sittende lenge og se på vannet som tumlet av gårde, og fulgte stokkene med blikket der de ble revet med av strømmen og styrtet ned i midten av fossen med et hult drønn – noen ganger hoppende opp, andre ganger forsvinnende ned i det frådende skummet, før de til slutt, etter flere mislykkede forsøk, klarte å nå det rolige vannet nedenfor og drev videre nedover elva.

Mens jeg satt slik og betraktet det hele, hørte jeg rop fra sagbruket. En mann med en lang stang kom løpende – det var en laks i en av kassene, som prøvde å hoppe ut, men som hver gang falt tilbake. Da den hoppet rett opp, landet den igjen i kassen.

Mannen kom til med en jernkrok for å få tak i fisken, men han fikk visst ikke ordentlig grep, for den falt ut i strømmen igjen. Han påsto – og jeg tror ham – at den ville forsøke på nytt. En laks kan hoppe et godt stykke opp mot strømmen, men denne gangen nådde den ikke opp til kurven.

​