Kolbrækgården i Dynge

Den eldste delen av huset skriver seg kanskje fra 1600-tallet og kan ha stått på et av de første løkkebrukene som ble skilt ut fra Hobbelstad-gårdene. Det var husmannsplasser som lå nede ved elva, og beboerne var i stor grad knyttet til fiske, tømmerfløting og annen elvetransport, samtidig som de holdt husdyr og dyrket jorda.

De første beboerne vi kjenner til var brødrene Amund og Christen Rasmussen, som ifølge folketellingen fra 1801 var oppført som «jordbrukere». Foruten husene besto eiendommen av to løkker og en urtehave.

Christen Rasmussen ble i godt voksen alder gift med Sissel Engebretsdatter, og de fikk to barn – Rasmus og Mari. Da Christen døde i 1822, ble Sissel sittende med eiendommen som enke, før hun solgte til datteren Maren og svigersønnen, Peder Larsen Øverby. I 1835 overtok imidlertid sønnedatteren Else Christine Rasmusdatter og hennes mann, Christopher Nielsen Steenseth fra Vestfossen.

Etter at Else Christine var blitt enke og hadde giftet seg på nytt, ble eiendommen i 1847 solgt til Lars Larsen, som kom fra gården Kolbræk rett nord Hokksund. Slik kom den altså til å få navnet Kolbrækgården. Lars Kolbræk og hans kone, Mari Larsdatter, hadde fire barn – Maren, Hans Jacob, Borger og Nils Andreas – som alle var ugifte og ble boende igjen sammen med faren etter at han var blitt enkemann. Ved folketellingen i 1865 var sønnene tømmerfløtere, mens faren hadde 2 hester og 5 kuer og påtok seg «hvad som helst Arbeide».

Det var Maren og Hans som levde lengst av barna, og i 1873 solgte de gården på auksjon. Ny eier ble skomaker Lars Olsen Sand fra Krokstadelva og hans kone, Maren Pedersdatter, som nylig hadde fått stillingen som jordmor i Hokksund. Den hadde hun i over 30 år, så det er kanskje ikke så merkelig at mange begynte å kalle hus no. 89 for «Jordmorgården».

En annen kvinne som satte sitt preg på huset, var Maren Svendsen, som fra 1930-tallet og helt opp til 1960-tallet leide ut værelser i 2. etasje. Gjestene var gjerne kunstnere av ulikt slag, og dermed oppsto det en slags «kunstnerkoloni» rundt fru Svendsens pensjonat. Hans Bakken har beskrevet dette i sine historier fra Gamle-Hokksund.

Det er nok å nevne malerinnen Gyda Voss, hvis maleri fra Dynge i Hokksund har fått plass på Nasjonalgalleriet i Oslo, Sveinung Høgslie og Idun Grüner, som begge skrev dikt og noveller, malte og tegnet. Høgslie var barndomsvenn med Herman Portås, senere dikteren Wildenvey. Når han kom på besøk til Svendsens pensjonat, ble det lest, sunget og deklamert langt ut i de små timer. Idun Grüner var spesielt opptatt av parfymer av forskjellig slag, og personer som sto henne nær, omtalte henne som et vandrende parfymeri. Og når fru Grüner vandret i Dyngegatene med sin hvite puddel på armen, duftende av Viola Rosa, Nattens Dronning eller 4711, ja, da trodde barna i Dynge de så en åpenbaring fra et sted de ikke kjente til.

Sanden Hotell

Sanden Hotell ble startet i 1933 av Gunvor og Olav Sanden som bygget om bygningen som tidligere blant annet ble brukt som garveri.

Olav ble henrettet her ved hotellet i 1944 av tyskerne under 2. verdenskrig mens hans kone og to barn Ester og Asbjørn ble ført til Arbeideren lengre opp i gaten her og videre fraktet til Grini. Tyskerne overtok bygningen og hadde den som base til krigens slutt.

Etter krigen drev Gunvor hotellet videre mens Asbjørn jobbet og lærte hotell og restaurantdrift i Oslo. Der traff han Ragnhild som han giftet seg med og de drev hotellet sammen fra midten av 1950-tallet. I 1958 ble hotellet påbygget med bygget som i dag har tre etasjer (det ble bygget i to etasjer). Ragnhild og Asbjørn drev hotellet sammen frem til 1987 hvor hotelldelen rehabilitert og bygget fra 58 fikk 3 etasjer. Det ble da drevet videre av Ragnhild og Asbjørn sammen med deres 4 sønner Olav, Gunnar, Bjørn og Roar.

Fra 1991 ble hotellet drevet av forskjellige drivere hvor Bjørn Larsen var den som hadde driften lengst, men i 2006 ble det kjøpt tilbake av familien Sanden og i dag er det Roar Sanden som styrer driften.