Fra Eikerminne 1949

Eiker Historielag – Roar Tank

Foredrag holdt i Hokksund, 19. mars 1948

Da jeg fikk oppfordring til å komme hit i dag og tale om Eikers historie, var jeg takknemlig for at den som først var bedt, ikke kom. Jeg syntes jeg hadde så meget på hjertet – ikke bare om det å danne et historielag, men også om den utvikling våre bygders historie har vist meg. Også Eiker selv. Jeg har i ti år stått ved Eikers grenser og sett inn i denne mektige, merkelige bygd. Mine studier har ikke kunnet unngå å bryte inn i bygdens fortid.

En gang måtte jeg gjøre ferdig et omriss av en enkelt side av disse studiene. Jeg har måttet se bygden både fra sør – fra Drammens side – og fra nord.

Rikshistorie og lokalhistorie

Først må jeg tale om forholdet mellom rikshistorie og lokalhistorie. Det er en utbredt tro at lokalhistorisk forskning ikke krever noen dypere forberedelse.

Min erfaring etter tyve års arbeid med flere bygders historie sier det motsatte. Jeg går så langt at jeg nå, ved slutten av en lang arbeidsdag, sier: Lokalhistorien er vanskeligere enn rikshistorien. Lokalhistorien er grunnmuren. Hvis vi med historie mener økonomisk og sosial utforskning av vårt lands fortid, må vi si at rikshistorien altfor ofte er bygd utengrunnmur. Og hvis vi bygger på teorier hentet fra rikshistorien og overfører dem til lokalhistorien, svikter hele byggverket.

Den gamle, vakre rikshistorien med konger, adel, kriger og konflikter har gitt oss mange teorier. Og hver ny generasjon finner nye synsvinkler. Sagatiden har vevd sitt lys over fortiden. Vår tid har sett sterke viljer og meninger brytes – om dansketiden, om grunnlovens tilblivelse, om politikk og makt. Og slik vil det nok fortsette: Historien skrevet med meninger, sympatier og antipatier. Det å fremme en ny tolkning har alltid hatt ungdommens tiltrekning.

Men overfører vi disse teoriene direkte fra rikshistorie til lokalhistorie, får vi lett forvrengte bilder. Vi kan gjøre embetsmenn til karikaturer, stemple dansketiden som utelukkende undertrykkende, og se hele jordbruket som en lidelsesfull leilendingtilværelse.

Mot en mer kildebasert historie

Det finnes en annen vei å gå. Fra omkring år 1600 begynner kildene å strømme så rikelig at historieskrivning ikke lenger trenger å baseres på gjetninger – forutsatt at kildene faktisk brukes. Det er et møysommelig arbeid, lite fristende. Det krever språk- og historiekunnskap. Det krever full hengivelse.

Tiden selv kommer oss i møte. Lensherrer, adelsmenn, prester, fogder, bønder og borgere trer frem – så levende, i arbeid og i sorg og i glede, at vi blir glad i dem med hele deres menneskelighet. Den frie bonde reiste seg i ånd og eiendom. Sagbrukene ble bygd, og med dem en ny økonomi.

Likevel har historien i ettertid ofte vært fortolket med skepsis og fordommer. F.eks. trodde mange at adelen var skattefri til 1814 – noe som ikke stemmer. Enkelte eiendommer var fritatt for jordskatt, men slike rettigheter kunne også kjøpes av borgerlige. Og de var dyre – som Buskerud gård på Modum. Det samme gjaldt kjøp av rangstitler: de med høy rang betalte faktisk mer skatt, ikke mindre.

Historielag og lokal kulturarv

Kan vi endre disse seiglivede oppfatningene gjennom foredrag og artikler? Eller er fordommene for inngrodde – blitt oss for kjære – til at de kan røskes opp?

Hvis historien skal ha håp om virkning, er det ikke forgjeves å arbeide for historiekunnskap i hjembygda. Eiker har historier å fortelle – både om oberst Richels ville liv på Sem, og om trelasthandlere som utnyttet sagbruk og skog. Men det er rettferdig og nødvendig å sette alt i sin rette sammenheng.

Regjeringene stod ofte i dyp finansnød – de trengte midler til hær og flåte, slott og festninger i både Norge og Danmark. Ja, vi ser misbruk – men det må sees med datidens begreper.

Et historielag for Eiker

Er det interesse for å danne et historielag i Eiker? Ser vi på størrelsen og folketallet i bygda, burde vi uten videre si ja.

Et historielag for Eiker burde være lett å skape. Små bygder har sine historielag. Mange har skapt bygdemuseer med høy verdi. På Haug prestegårds grunn – altfor sent etter den gamle, ærverdige gårdens brann – bør Eikers bygdemuseum reise seg.

Annebu, en avsides bygd i indre Vestfold, har sitt museum. Skal ikke Eiker, en rik og stolt bygd, også ha sitt?

Vi skal være dypt takknemlige for det arbeidet store museer har gjort med å ta vare på våre kulturminner. Men finnes det ikke likevel plass for et fredet, stille sted – viet bygdens egen fortid? Ikke et stort, glinsende museum med bonede gulv og glassmontre, men et lite og nært hus med minner fra gamle embetsmanns- og bondehjem.

En arv å bygge på

Eiker var ett av de stedene hvor industrien vokste frem under patriarkalske former – som på Bærums Verk og Nes Verk. Da jeg kom til Drammen, ble jeg kjent med en tradisjon som strakk seg helt tilbake til 1814. Den knyttet seg både til husmannsplasser og prestegårder – og den bar med seg fortellinger om fromhet og mildhet.

Jeg gransket Eiker kirkebok for nødsårene rundt 1814. Den avslørte en sorgtynget bygd som måtte ta vare på de overlevende. Vi kan ikke sammenligne det med moderne sosialvesen. Legdsystemet rommet både hardhet og barmhjertighet. Statistikken kan ikke fortelle hvordan hjemmene åpnet seg for foreldreløse barn. Det må vi lese mellom linjene.

Om arbeid, arv og den rette veien i historien

Bruksarbeideren levde et slitsomt liv. Men skal vi sammenligne levekår før og nå, må vi ta hensyn til pengeverdien. Gjør vi det, kommer vi ofte frem til andre resultater enn bare hoderystende bemerkninger om lave daglønner.

En hest kostet den gang 5–6 riksdaler, en ku 4–5. Norge var på disse kanter nesten selvforsynt med korn – unntatt i uår. Men uårene kunne være fryktelige. Og vi kan følge dem i kildene.

I den eldste tiden er kildene få. Vi skimter kirker og prester, navn og eiendomsoverdragelser.

Men navnene – de er de beste kildene. De forteller om bosetting. Oldsaker er mer usikre. Våre forfedre brukte steinalderverktøy langt inn i bronsealder og jernalder. Tresakene er for lengst borte. Men spaden i vikingegravene ligner forbausende på den bøndene brukte for bare 200 år siden.

Alle kjenner vår nåværende snøskuffe med metallkant – det er den gamle spaden. I husbygging har Eiker hatt en merkelig type, kjent fra Finland og Øst-Europa: laven – en åpen tørke med tak der nekene legges på rister i flere lag. Jeg husker dem fra min barndom. Nå finnes de kun som museumsgjenstander.

Historieforskningens rolle

Ja, så er jeg ferdig. Jeg har gått den gale veien – baklengs. Men det får trøste at en meget radikal norsk historiker, som jeg kjente godt og som nå er død, hevdet at det var nettopp den rette vei å gå. Hvis historieforskningen skal være en vitenskap, må den være beskjeden. Og «beskjeden» betyr også «klok».

La filosofer og diktere drømme om hva som burde ha skjedd, og hva som vil skje. Historieforskningen kan ikke gjøre annet enn å samle sammen restene av minner og vitnesbyrd om det som faktisk skjedde. Noen ganger kan vi forklare hvorfor – sjeldnere om det var godt eller vondt. Samspillet mellom ånd og økonomi må erkjennes. Det er galt å fornekte at økonomi påvirker det åndelige – og like galt å hevde at alt åndelig bare springer ut av magen. Nøden er en mektig historisk kraft – og det samme er religionen.

Lokalhistorien – grunnmuren i nasjonen

Historieforskningen kan mure en sikker grunnmur. Og den enkelte bygds historie er en liten del av det store byggverket. Hvis lokalhistorien kommer på avveier, mister den sin verdi.

Så vil jeg takke dere fordi jeg fikk komme hit og fortelle litt – om Eiker og om mine erfaringer, både de lyse og de mørke.

Så ofte jeg har kommet gjennom Hokksund, har jeg tenkt på det gamle sundet ved Haug. Det er jernbanen som av praktiske grunner har lært oss navnet Hokksund. Her sluttet Norges eldste bygde kjørevei – fra Kongsberg – anlagt ved kongelig befaling av Christian IV i hans unge år. Her gikk ferdafolk med godset i store prammer nedover til Drammen. Hele opplandet strømmet hit. Her bodde prokuratoren. Her var den privilegerte landhandel – med vinutsalg – slik at fremmede ikke skulle bli stående tomhendt.