Kunstnerkolonien i Gamle-Hokksund

I dag står det for meg som litt av et under at jeg kom inn i den kretsen i Hokksund som senere – noe misvisende – ble kalt «kunstnerkolonien». Det var ingen organisasjon eller forening med faste regler og regelmessige møter. Nei, her var alt tilfeldig: man kom sammen når det passet hver enkelt; det var ikke snakk om medlemskap og kontingent. Men én ting ble forlangt: man måtte ha åndelige interesser – musikk, kunstmaling eller litteratur. Det ble lest og diskutert, man fulgte godt med i tiden, og høydepunkter ble tatt frem og gitt sin oppmerksomhet. En ny bok på markedet kunne være en sensasjon; alle leste den og deltok ivrig i debatten etterpå. Meningene var delte – nettopp slik det skal være i et utviklingsmiljø. Ofte var ordene skarpe.

I høysetet satt som regel Thorvald Thorgersen, den unge, begavede litteraten. Han hadde vært i Guatemala, vunnet annenpris i en stor nordisk novellekonkurranse med fortellingen om mozoen Balthazar og hans herre, og hadde dessuten en novellesamling i bokform bak seg. Han var vår ubestridte åndshøvding – belest, vittig og sjarmerende. Uten ham følte vi oss fattige, ja til en viss grad hjelpeløse i åndens verden; det var som om noe manglet. Ingen av oss andre hadde slik ufeilbarlig innsikt i bøkenes verden, og ingen kunne turnere litterære temaer som han. Vi falt alle for hans sjarm og trivdes i hans selskap. Han var litt eldre enn oss, men skrøt aldri eller hovet seg over sine evner og sin større kunnskap i litteratur, malerkunst og musikk. Han lot oss få del i alt – og det var det som betydde noe.

Som kritiker var han suveren. Han hjalp oss som prøvde å skrive dikt, artikler og noveller, med gode råd og innsiktsfull veiledning. Takket være ham kom vi litt lenger enn begynnelsen, og til slutt greide vi å skrive ting som var brukbare nok til å trykkes. Spør om vi var kry når han av og til roste oss!

Men det var flere begavelser i «kunstnerkolonien». Der vanket Maurice Olausen, sønn av den landskjente politikeren Eugene Olausen, som for øvrig også hørte til kretsen. I et brev fra Edvard Munch – som jeg selv har lest – står det svart på hvitt at etter å ha sett prøver på Maurices arbeider, kunne han si at gutten hadde et utvilsomt talent for maling. Men han la til en advarsel mot å gi seg ut på malerkunstens tornefulle vei; Munch visste altfor godt at den ikke fører til lykke. Maurice fortsatte likevel. I mange hjem i Øvre Eiker – og i det nye rådhuset i Hokksund – henger bilder fra hans hånd som vitner om en begavelse som gikk bort altfor tidlig, bare 31 år gammel.

Maleren Erling Mody Fladås dukket opp som den yngste i kretsen. Maurice viste stor interesse for ham, og Thorvald også. Selv ville jeg skrive, og kom derfor i et særskilt forhold til Thorvald – litteraten par excellence. Også han gikk tidlig bort: I 1941 døde han av nyresykdom og malaria som han hadde dratt med seg hjem fra tropene, bare 37 år gammel.

Eugene Olausen og Hans Heggum – gamle venner fra den politiske arena – var de to eldste hos oss, begge originale mennesker av et sjeldent slag. Jeg ser ennå Heggum for meg: tilbakelent i stolen, den ene hånden inne i den tykke hårmanken bak øret, den andre i «dosentposisjon», mens han ga oss elementærkunnskap i litteratur og politikk. Han var nokså selektiv, men på feltene han hadde slått seg ned, kunne han alt – eller nesten alt. En verre lesehest har jeg aldri møtt. Fra Universitetsbiblioteket lånte han haugvis av bøker: biografier om Edgar Allan Poe, Nerval, Lenin, Leonardo da Vinci, Disraeli, Shakespeare og utallige andre. Disse studerte han natt etter natt. Han leste engelsk, tysk og fransk like godt som norsk; ordforrådet hans ble etter hvert enormt. På sine eldre dager satte han seg til og med fore å lære italiensk, og før han døde, hadde han kommet så langt at han også behersket dette språket. Vi som ennå var på begynnerstadiet, beundret ham stort. I tillegg skrev han rett som det var artikler, oversikter og kronikker for fagblad og enkelte dagsaviser for å ha noe å leve av.

Heggum var helt ulik Thorvald i væremåte. Han likte å dosere og at vi hørte på ham, men han slapp ingen andre til; han var seg selv nok. Selvsagt lærte vi mye – han var den ubestridte nestor. Thorvald var derimot sjarmøren: velvillig og oppmerksom utad, han slapp oss unge til og hørte på det vi sa. Om det ofte var ubehjelpelig, kanskje naivt, rettet han oss mildt – uten bitende ironi. Heggum ignorerte oss; han lot som om han ikke oppfattet våre meninger, og fortsatte der han slapp. Han kunne faktisk være irriterende. Likevel vil jeg tilstå at jeg står i stor takk til ham. Jeg ser tilbake og savner ham like mye som de andre.

I begynnelsen dukket Oddvar Aas opp av og til. Vi hadde stor glede av det, for han var allerede da – rundt 20 år gammel – en meget veltalende ung mann som kunne ordlegge seg nesten like godt som Thorvald. Det var alltid en fryd å høre ham. Jeg husker at Heggum ikke kunne fordra ham fordi han tiltrakk seg for mye oppmerksomhet; det var visst en fornærmelse mot den mye eldre Heggum. Men Oddvar hadde altfor mange jern i ilden, og da han ble ansatt som journalist i Fremtiden, så vi ham ikke mer.

Hagbart Røyse, sønn av den gamle distriktslegen i Øvre Eiker, var ofte med i kretsen. Men han var politiker, snakket bare politikk og talte hånlig om all litteratur «uten tendens». Vi kunne ikke lese et dikt av Keats, Byron eller Edgar Allan Poe for ham uten at han fnyste: «Tøv og tant – ingen hensikt med alle disse tomme ordene.» Vi var forarget, men det hjalp ikke. Hvis vi absolutt måtte lese dikt, mente han vi skulle velge Øverland, Rudolf Nilsen og Thorleif Auerdahl – de dikt hadde hensikt. Det visste vi også; men Thorvald hadde sørget for at vi ikke ble ensidige. Vi var blitt glad i all verdifull diktning, tendensiøs eller ei. Hagbart fikk oss ikke bort fra stien vi hadde slått inn på, og det er jeg svært glad for i dag. Likevel var han en kjekk kar som sikkert mente det godt. Han var dessuten en god og meget saklig debattant; vi hadde alltid utbytte av å snakke med ham. Selv om han anså sine meninger som ufeilbarlige og foraktet alt som ikke var radikalt, satte han nesen i sky og forlot oss av den grunn. Noen kalte ham en tørrfisk; jeg kan forsikre at han ikke var det. Med god utdannelse og mye lesning kunne han gi oss mye vi ikke ville ha funnet hos andre. Merkelig nok, synes jeg, ble han aldri noe kjent navn i politikken. I stedet ble han lektor – og en god pedagog, vil jeg tro.

Joda, «kunstnerkolonien» holdt trofast sammen. Noen av oss besøkte hverandre hver dag; vi festet, leste dikt, diskuterte litteratur, malerkunst og musikk. Vi brukte tiden på åndelige sysler. Vi gikk ikke på dans på «Arbeider’n»; vi foraktet all vulgaritet og lettkjøpt popularitet. Folk sa om oss: «De karene der trur de er bedre enn andre fordi de leser bøker; de har til og med sitt eget språk – dom kan itte norsk, dom.» Vi tok det som et stort kompliment.

Et par ganger prøvde en jålekopp med litt skolegang og noen brosjyrer under vesten å trenge seg inn hos oss. Jeg ser ennå for meg hvordan Thorvald heiste opp buksene – et karakteristisk trekk ved ham som vi moret oss over – og tok den innbilske narren under behandling, plukket ham og jåleriet hans fra hverandre på sin ironiske måte, til vedkommende satt der som en ribbet fugl: ute av spill og slått helt ned i støvlene. Heggum pleide å klø seg i den veldige hårmanken og si: «Jasså, er dette en av de nye lærde? He-he-he.» Etter en slik kveld kom slike personer ikke igjen – og de ble slett ikke savnet.

Jeg vil ikke fortelle anekdoter fra «kunstnerkolonien». Det finnes mange, men jeg er redd de er uten interesse og ikke lette å forstå hvis man ikke kjente forholdene i vår krets – og det er få igjen som gjør det. Det måtte i så fall være om den gangen Heggum og Erling satt en natt i malerens atelier og diskuterte. Begge røkte, og da det til slutt bare var én fyrstikk igjen – og ingen nye var å få før dagen etter – tente Erling et stearinlys og satte det på bordet, slik at de kunne varme røykene ved lyset. Omsider ble det morgen, solen sto opp og kastet sine første stråler inn gjennom vinduet. Heggum myste mot dagslyset og mot stearinlyset og sa: «Jeg lurer på hva dette lyset står der og brenner etter.» Hvorpå han blåste det ut. Da la han merke til at Erling satt og betraktet ham med et humoristisk glimt i øyet. Like etter gikk han hjem – litt beskjemmet, tror jeg – over sin distraksjon.

Av kretsen vår er det bare Erling M. Fladås og jeg som sitter igjen. Thorvald Thorgersen er død, Eugene Olausen, Hans Heggum og Maurice Olausen er døde, og Hagbart Røyse har ikke bodd i Hokksund siden 1940.

Et av Maurice Olausens landskapsmalerier henger i Øvre Eiker rådhus. Motivet er utsikten fra Brekkeåsen mot Eikeren og Fiskumvannet.FOTO: Bjørn Kristoffersen.

Erling Mody Fladaas var yngste medlem av «kunstnerkolonien» som beskrives i artikkelen. Han kalte seg «landskaps- og dyremaler» og var i aktivitet frem til han døde i 2010.