Handelsagent Robert Dalton Hutchinson-Koboltpigment, fluefiske og instruksjonsbøker

«Efter adskillige Venners instændige Anmodning, vover jeg, omendskjöndt med megen Mistillid til mig selv, at tilbyde nogle faa praktiske Iagttagelser om Fluefiskerie, saaledes som det bruges i mit Födeland».

Slik innledet Robert Dalton Hutchinson (1785-1843) sin bok «Fluefiskeriets anvendelse i Norge» (1839). Boken går for å være den første norske boken om sportsfiske. I dagens utgave av «Glimt fra arkivet» skal vi stifte nærmere bekjentskap med den fluefiskende skotten, bosatt på Sundland i Drammen, som også var handelsagent for en av Blaafarveværkets største kunder, det engelske firmaet Smith, Goodhall & Reeves.

Hutchinson utvandret fra Skottland til Norge i 1827. Der startet han som handelsmann i en av datidens viktigste havnebyer, Drammen. Den viktige trelasttransporten var nok mye av grunnen til at Hutchinson slo seg ned i Drammen. Der var det store penger å tjene for flittige handelsmenn som mestret det engelske språk. Ettersom Hutchinson hadde forbindelser til Storbritannia kom han tidlig i kontakt med Blaafarveværket som i denne perioden begynte å eksportere mengder av koboltpigment til Storbritannia. Hutchinson ble slik en viktig mann for Blaafarveværket.

Vingeferder af en Trost – Fluefiske anno 1839

Det var nok primært handel som førte Hutchinson til Drammen, men han har nok gledet seg stort over å bo ved siden av en av Norges beste lakseelver. Hutchinson var en lidenskapelig fluefisker: «Fluefiskerie har været min Yndlingstidsford i Fritimer». Han la spesielt vekt på nettopp det at han bedrev fluefiske. Garn eller mark kom ikke på tale. Han var tross alt en skotsk gentleman.

Hutchinson argumenterte for at fluefiske var, på alle mulige måter, andre fiskemetoder overlegen. Hans argumentasjon var som følger:

«At udkaste Fluerne er en jævn, men ikke trættende Bevægelse, og da Fiskeren altid maa være i Rörelse, er han ikke saa udsat for Forkölelse som Medfiskeren, og undgaaer desuden den ubehagelige og modbydelige Forretning, at tvinge den sprællende Orm paa Krogen, foruden at han almindelig er meget heldigere i sin Fangst».

At fluefiske var en dyr hobby, kommer tydelig fram. Det var kun noen «Boutiquer» i Christiania som solgte redskap, men hvor en nordmann skulle anskaffe snelle, stang, silketråd og engelske kroker kommer ikke tydelig frem. Etterspørselen etter fluefiskeutstyr må ha vært økende i etterkant av Hutchinsons bokutgivelse for i 1841 annonserte den Drammenbaserte kjøpmannen, Povel Lund, med «Londonske Fiskestænger». Disse var komplette med sneller av messing, ferdiglagede fluer og «Silkeorm-Strænge til Fortommer». I bladet «Sportsfisker`n» (nr.1/1997) hevder Gotfred Holo at kjøpmann Lund var den første som annonserte utsalg av sportsfiskeutstyr i Norge.

Hutchinson tok imidlertid høyde for at folk måtte binde fluene selv. Han kom derfor med instruksjoner i fluebinding. Glorete farger egnet seg dårlig i Norge. Fluene skulle helst være grå, brune eller ha en nøytral farge. Fjær fra trost, stær, myrsnipe eller hane var godt egnet.

Hutchinson formanet at fiskeren «maa ikke tabe Modet, om han efter gjentagende Forsög paa at kaste sine Fluer saa langt ud som han önsker dem, skulde se dem lande for sine Födder». Øvelse og tålmodighet var nøkkelen for å mestre kunsten, og det var ikke tvil å spore hos Hutchinson om at det var vel anvendt tid:

«Ved den fuldkomne Nydelse af dette Slags Fiskerie ledes Fiskeren ind imellem de skjönneste og meest romantiske Naturscener, imedens jan fölger Strömmens interessante Löb, idet denne snart glider sagte igjennem Dalen».

Fishy business – fisketur i Modum

Den 17. august 1838 besøkte den britiske forretningsmannen, Richard Carter Smith, Blaafarveværket. Han var deleier i firmaet, Smith, Goodhall & Reeves, og reiste fra England med dampbåt den 27. juli for å besøke Hamburg, København og Norge. Formålet med reisen var av en «forretningsmessig karakter» og hovedgrunnen var knyttet til «gruvedrift og industrivirksomhet i Norge». Smith reiste primært for å besøke Blaafarveværket.

Ettersom Smith var en særdeles viktig kunde underrettet Blaafarveværkets direktør, Gustav Benecke, Hutchins i Drammen, om at Smith «kommer med […] förste Dampbaad». I anledning Smiths besøk skulle nemlig Hutchinson ta med sin landsmann på fisketur. De rodde ut på Tyrifjorden og «på tre stenger fikk vi 13 ørreter». Smith synes dette var en fornøyelig avveksling fra forretningene, og han skrøt videre: «Jeg hadde den fornøyelse å hale i land syv ørreter til tross for at jeg var den minst dyktige». Ørretene ble et velsmakende kveldsmåltid.

Hutchinson fisket ofte i Modum, og det var ikke alltid etter ørret eller laks. I 1835 skrev Hutchinson til Benjamin Wegner på vegne av en «uheldig venn og landsmann» som ønsket arbeid. Vennen hadde gode ferdigheter, spesielt innen gartnerarbeid, var lojal og kunne arbeide for lav lønn. «Han er fattig og har møtt stor motgang i livet, så om du kunne gi han arbeid vil du gjøre en stor tjeneste som jeg vil være deg dypt takknemlig». Hutchinson må tydelig ha vært på vennlig fot med Wegner ettersom han tok seg den friheten det var å be om en slik tjeneste.

At Hutchinson var viktig for Blaafarveværket var det ingen tvil om. Han underholdt ikke bare handelspartnere med fisketurer, men han stod for organiseringen av eksporten av koboltpigment fra Drammen havn til Smith, Goodhall & Reeves i England. Smith, Goodhall & Reeves kjøpte, i arbeidsåret 1835-6, 83 tonn koboltpigmenter. Dette tilsvarte 72,31 % av det totale salget av koboltpigmenter nevnte arbeidsår. For eksempel passet Hutchinson på at 244 tønner koboltpigment ble sendt til London 12. august 1835.

Omskiftede Tiden med Evigheden – Hutchinsons tragiske endelikt i Vikersund.

Hutchinson var kjent med farene med båtfiske. Spesielt når det ble fisket i elv. «Denne Maade at fiske fra paa fordrer nogen Övelse, i det minste for at lande Fisken, som man i en voldsom Ström aldrig bör forsöge paa at tage op i Baaden; det er sjelden heldigt, og ofte forbunden med Fare».

Dessverre var det nettopp en båtulykke, i forbindelse med en fisketur, som skulle ta live av Hutchinson. Den 17. august 1843 druknet han i Vikersund da han fisket fra båt. Han etterlot seg hans kone, Ellen Hutchinson, og 5 uforsørgede barn. I dødsannonsen skrev Ellen at: «Min elskede Mand […] omskiftede Tiden med Evigheden[…] bekjendgjøres sørgeligst for deeltagende Venner af hans dyptsørgende Enke».

Han ble begravet på Bragernes kirkegård. Gravstøtten hans står der enda.

Kilder:

- Holo, Gotfred «De første stangfiskere i Drammenselva», Sportsfisker`n, (nr.1/1997)

- Blaafarveværkets eget arkiv RA/P-157/Modums Blaafarveværk

- Hutchinson, Robert D. Fluefiskeriets anvendelse i Norge. (Arendal: AB.Forlag, faximile utgave 1990)

- Smith, Richard Carter. Reise i Norge 1838. Oversettelse av Johnny Johansen (Oslo: Universitetsforlaget, 1976)

https://www.nb.no/items/eda1e1a2da3bf3a045def56a8a5728e7?page=3&searchText=Robert%20Dalton%20Hutchinson

- Hutchinson, Ellen. «Dødsfald». Morgenbladet. 27.08.1843