Nær to hundre år etter sin død ble Robert Dalton Hutchinson løftet frem igjen i norsk litteratur gjennom romanen Hutchinsons Eftf.

Link til boka

I boken følger Pollen sporene etter den britiske laksefiskeren som slo seg ned ved Hellefossen på 1800-tallet, og som introduserte fluefisket i Drammenselva. Gjennom utdrag fra gamle aviser, dikt og gravferdsomtaler – som her fra Drammens Adresse i 1843 – undersøker forfatteren hvordan minnene om et menneske lever videre, endres og får ny mening over tid. Romanen er både slektsgranskning og refleksjon over identitet, språk og tilhørighet, og gjør Hutchinsons liv til et speil for spørsmål om hva som former et menneskes arv og etterklang.

Å dømme av de sparsomme kildene som ettertiden har bevart om Robert Dalton Hutchinsons liv og virke, er det ingenting som tyder på at han ikke var et lykkelig menneske. Et vitnesbyrd om dette finner man i de ordene Drammens Adresse valgte da avisen mandag 21. august 1843 underrettet sine lesere om at min stamfar var død:«En i alle Henseender brav og retskaffen Mand, en forlængst naturaliseret Udlænding, som alle de Normænd, der kjendte ham, havde kjær og agtede, og som i sin Familiekreds nød den mest udelte Kjærlighed, Robert Hutchinson, døde for faa Dage siden pludselig i Vigersund. Imorgen stædes han til Jorden paa Bragernes Kirkegaard. Det er den Afdøde, som først her i Landet indførte og med Beredvillighed oplyste Enhver om den nye engelske Fiskemethode. Fluefiskeriet anvendes nu med Held af Mange.» Selv om det er all grunn til å tro at dette anerkjennende ettermælet er ført i pennen av avisens redaktør, den fremskrittvennlige Wergeland-vennen og dikteren Christian Martin Monsen, som også talte med andel om min stamfars nærmeste omgangsfeller, er det ingen grunn til å stille spørsmålstegn ved dets etterrettelighet. På selve gravferdsdagen, tirsdag 22. august, før jordpåkastelsen, gjentar og utdyper den gode redaktør Christian Martin Monsen sin dom over avdøde, men denne gangen i versets form og under nesten full signatur:

En ædel Mand vi skulle stædetil Evighedens Ro idag,og medens Børn og Venner grædeomkring den Elsktes Sarkofag,de føle dybt, at Ingen kanfortjene Taaren mer end han.

Se, Fædrelandet skal ei glemme,Britanniens brave Søn, dit Støv;men toner Vestenvindens Stemmeomkring din Grav i Birkens Løv,den bringer med et Digt fra hveraf Scotlands Børn, som har dig kjær.

Endelig, for å gjøre bildet av en lykkelig, avholdt ektemann og samfunnsborger så komplett som mulig, kan enkens egne ord da hun samme dag, samme sted, annonserer sin nye sivilstand, få avslutte disse innledningsmanøvrene:«At min elskede Mand, Robert Dalton Hutchinson, ved en blid Død den 17de Denens omskiftede Tiden med Evigheden, efterladende sig fem uforsørgede Børn, bekjendtgjøres sørgeligst for deltagende Venner af hans dybt sørgende Enke Ellen Hutchinson, født Old.»

Robert Dalton Hutchinsons hele virke stod i livets tegn. Å dvele lenger ved hans død enn strengt tatt nødvendig, ville derfor være jevngodt med å krenke hans minne. Ikke desto mindre må det være tillatt å spørre: Hvem var disse «deltagende Venner» som Ellen Hutchinson, f. Old, dypt sørgende bekjentliggjør sin enkestand for? Hvem, med andre ord, må vi tenke oss omkranset min stamfars grav denne regntunge augustdagen mens de med tykke, rustne stemmebånd forsøker å synge med på Christian Martin Monsens minnevers til melodien «Hvo ved hvor nær mig er min ende»?