Haugsund Elektricitetsverk

Utdrag fra artikler i Eiker Arkiv:

I 1912 fikk Eiker sitt første kraftstasjon som produserte for salg til abonnenter. Det lå ved Ullernbekken like nordøst for Hokksund, og eieren var det private selskapet Haugsund elektricitetsverk. Kundene var først og fremst industrien, men også bygningskommunene på Haugsund og Sundbakken benyttet sjansen til å få gatebelysning, og det tegnet seg en del private abonnenter i Hokksundområdet og på gårdene mellom Hokksund og Vestfossen.

Det var de små og mellomstore industribedriftene som hadde behov for denne kraften. Tradisjonsrike bedrifter som Braathens garveri, Ekers Jernstøberi og Sandholt Mek. Verksted moderniserte driften ved å ta i bruk elektrisitet. Men elektrisiteten åpnet også mulighetene for helt nye bedrifter – slik som Haugsund elektriske sag og Haugsund Trævarefabrik.

Den største kunden var likevel Fredfoss Uldvarefabrikk, som nettopp på denne tida var i ferd med å ta skrittet fra å være en liten og gammeldags fabrikk til å bli et stort og moderne industrianlegg. Det var Fredfoss’ behov for kraft som holdt liv i det lille, private elektrisitetsverket, og eieren av Fredfoss, J.A.Larsson, ble etter hvert også eier av Haugsund elektricitetsverk.

Da Fredfoss noen år seinere ble knyttet til det kommunale e-verkets nett, var det ikke lenger noe livsgrunnlag for det lille kraftverket ved Ullern. Et siste forsøk ble gjort omkring 1920, da AS Norsk Staalstøperi etablerte seg i Hokksund og ville kjøpe kraft fra Ullern. Det ble imidlertid et ganske kortvarig industrieventyr, og Ullernverket gikk konkurs

Les om Haugsund Elektricitetsverk på Lokalhistoriewiki

Øvre Eiker får kommunalt e-verk

I årene omkring 1910 gikk debatten om elektrisitetsforsyning burde være en offentlig eller en privat oppgave. På Nedre Eiker var en i ferd med å få en mellomløsning, der bygningskommunene bygde ut sine egne nett og distribuerte kraft som ble kjøpt fra Drammen – i praksis var det en form for forbrukereide e-verk. På Øvre Eiker var også bygningskommunene på banen, men de kjøpte kraft av private produsenter i egen kommune. Det lå i kortene at nye private selskaper ville dukke opp etter hvert som etterspørselen økte, og det var fare for at bare tettstedene ville bli skikkelig utbygd, mens landsbygda omkring ble liggende i mørke. Kanskje var dette årsaken til at det høyrestyrte Øvre Eiker fikk kommunalt e-verk alt i 1915, mens det sosialistiske Nedre Eiker ventet i 12 år.

Etter en lang diskusjon i herredsstyret ble det i april 1913 besluttet å opprette Øvre Ekers kommunale elektricitetsværk og bygge en kraftstasjon i Hoenselva. Det ble bygd ut et høysoent fordelingsnett som strakte seg fra Ristvet og Verp i nord til Krekling i sør, og i løpet av vinteren 1915-16 kom det lys i stua hos eikværingene.

Hoen kraftstasjon, slik den så ut ved nedleggelsen i 1957. Den produserte opprinnelig 500 hk, men kapasiteten ble sienere utvidet til 750 hk.

Når det kommunale e-verket først var opprettet, var det enighet om at det burde ha hånd om kraftdistribusjonen. Haugsund elektricitetsverk ble presset ut, og de store treforedlingsbedriftene med egne kraftstasjoner hadde mer enn nok med å dekke sitt eget behov. I løpet av 6-7 år ble det kommunale nettet bygd ut slik at det dekket det aller meste av kommunen. Det la også grunnlaget for ny småindustri – bedrifter som Vestfossen Trævarefabrikk, Eiker Trikotagefabrikk og Eker Cementfabrik for å nevne noen. Også eldre bedrifter, som Eker Dampsag, Loe Brug, Eiker Mølle og Manometerfabrikken Clausen, Kaldager & Co., ble raskt kunder hos det kommunale e-verket.

Hovedproblemet var at Hoen kraftstasjon ikke på langt nær kunne dekke etterspørselen. Det kunne heller ikke Drammen elektricitetsverk når det gjaldt Nedre Eiker, og heller ikke Fylkeskraftforsyningen i Buskerud, som ble opprettet i 1918, kunne dekke behovet. I årene rundt 1920 var det konstant underskudd på elektrisk kraft i begge Eiker-kommunene.

Hellefoss bygges ut – Hoen legges ned

På Øvre Eiker ble det gjennomført en ganske betydelig kraftutbygging i årene 1948-53. Det var treforedlingsbedriften Holmen-Hellefos som først nå satset for fullt på elektrisitet. I motsetning til en papirfabrikk kan et tresliperi benytte direkte vannkraft til å drive store deler av maskineriet. Holmen-Hellefos hadde derfor greid seg med en nokså liten kraftstasjon, mens det meste av vannkraften ble brukt til å drive turbiner som var direkte koblet til slipeapparatene.

Rett etter krigen var det store prosjektet å erstatte den gamle tredammen med en stor murdemning, samtidig som den gamle kraftstasjonen ble utvidet og det ble bygd en helt ny kraftstasjon på østsiden. Til sammen kunne de to kraftstasjonene yte hele 11.000 hk. Det aller meste brukte fabrikken selv, men det ble også levert en del til Øvre Eiker kommunale elektrisitetsverk.

Det kommunale e-verket valgte på sin side å legge ned sin eneste kraftstasjon. Driftskostnadene var for høye og produksjonen for liten til at det lønte seg å holde i gang Hoen kraftstasjon. I 1957 ble den siste kraften produsert ved Hoenselva, og i dag er det knapt nok spor tilbake etter kommunens første kommunale kraftverk.