En epoke er slutt – Hilmar forteller!

Fra boka Laks og muntre historier 1979

Det sagnomsuste garn- og vadfisket under Hellefoss i Hokksund på Øvre Eiker ble betraktet som Østlandets beste innlandsfiske. Fra Hellefossfiskets storhetstid kan det nevnes rekordfangster på 490–840 kg laks på én natt, tatt av fire til seks mann.

Ennå bor det en kar oppe i det vesle fiskeværet Dynge, som var landingsplassen for fossefiskerne. Han bærer navnet Hilmar Olsen, og han er fiskerbas. Nå er han tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv for sitt sølvblinkende laksefiske gjennom et halvt hundre år, samt for klekking av lakseyngel i det tilhørende Ullern Klekkeri. Han er selv blitt en del av Hellefossen og det tradisjonsrike fisket der.

Hilmar er født 8. mars 1900, naturlig nok i fiskenes tegn. Den trauste karen sitter og breier seg i godstolen og slenger beinet på bordplaten. Det er noe solid og rofast ved ham. Han feiret hedersutmerkelsen med nettopp en skive røkelaks og en tykk skråtobakk fra 1938, behørig lagret på en glassflaske i fiskepaket. Og medaljen? Jo, den bør vel helst festes til blåjakka, mener Hilmar. Der får den blinke om kapp med fiskeskjeiene – det passer nok best slik.

Hilmar er avgjort den største og mest navngjetne innlandsfiskeren på Østlandet i dag. Han dytter skyggelua bakover i nakken, spytter ut skråen og stapper grompipa med grovrøkt MacBaren. Så river han av en fyrstikk, smatter og drar røyken gjennom røyksskodda:

«Jeg begynte å fiske da jeg var en neve stor. Da var det sokker av nøster innvadde med filler, fanget jeg småfisk. Da jeg var tyve år tok jeg min første laks. Den veide 18 kg. Det var nød og neppe jeg mestret den. Skjea ramlet ut av kjeften på ’n da jeg dro 'n opp i båten.»

Hilmar lever liksom i et Sørlandsmiljø i sitt hvitmalte hus. Fiskegarn og redskaper henger på veggene blant fotografier av storfangsten. Døra fra stua står på vidt gap mot sollyset og den frodige kjøkkenhagen utenfor.

På garn har yrkesfiskeren Hilmar tatt utallige storlakser. Han nevner størrelser i fleng: 27½ – 25½ – 24 og 23 kilos har han på samvittigheten, samt 400 lakser i én sesong på Hoenssiden. Opp gjennom årene har han dratt tusenvis av «smålaks» på gjennomsnittlig 10 kg, men den bryr han seg ikke om å nevne.

– Hva følte du den gangen dere tok drømmelaksen på 34½ kg? Hvordan foregikk det egentlig?

Hilmar forteller med den sanne fiskers ro og tålmodighet:

«Det var en julikveld i 1925. Vi skulle gjøre et drag med vadet, et varp på Ullernsiden. Vadet er et redskap som krever to båter med tre mann i hver. Det ble kastet i en halv sirkel øverst på grunnen og dratt nedover mot Vadøra, et naturlig sted for oppgang. I varpet før hadde vi fått 14 store lakser. Jeg var røyer for den daværende basen Edvard Hansen. Det var han som pleide å ta stakan og stumpe i bånn når vi nærmet oss øra. Det måtte til for å jage laksen inn i vadkavlen, eller vadpåsan, som vi også sa. Denne gangen lå det bare en laks innerst i kalven. Men det var virkelig en voksen laks – faktisk den største som er tatt i Hellefossfiskets historie.

Vi rodde inn til landingsplassen og lempet den opp i hyttefatet. Ny rekord, 34½ kg. Da sa en av de andre røyerterne, Ole Wendelborg: «Gutter, vi drar den fram i fiskebua for vi tre titter og kjøper øl for penga.» Snart bredte ryktet seg som en løpeild over hele distriktet, og folk valfartet til den trange fiskebua. Omsider utbrøt Ole: «Bær den ut igjen, folk river ned bua.»

Etter hvert ble det slutt på ståheien. Partseier Nils Kruke kjøpte kjempelaksen for 80 kroner. Han ville røyke den. Ja, han hadde dugelig med laks på bordet for lang tid framover.

Det henger et fantastisk bilde på veggen i stua hos Hilmar. En må mangle enhver sans og interesse for fisking hvis en ikke straks forstår at her er en hendelse noe utenom det alminnelige foreviget og innsatt i glass og ramme.

Bildet forestiller en ung mann som holder en rusk av en laks foran seg. Ved nærmere ettersyn ser en at det er Hilmar selv som er avbildet med laksen, og det faller av seg selv å spørre ham: Når, og hvor og hvordan?

Hilmar er alltid villig til å fortelle, også nå om dette:

«Å, ja, den fisken der glemmer jeg nok aldri,» sier han og smiler bredt. «Kristian Ihlen og jeg tok den i 1926. Den store på 34½ kg året før tok vi i vadet, så det var ingen sportsprestasjon.

Den på bildet, derimot, kan jeg godt si var en bragd å hale inn i båten; det var alt annet enn å gå til bords og få seg mat, som det heter. Kristian og jeg tok den nemlig på skje på gammeldags måte med snørekasse og det hele. Vi hadde rett til å være litt høye på pæra etter at vi hadde fått den fisken, særlig i betraktning av at den veide 26½ kg.»

Da den beit, satt jeg og rodde,Kristian holdt snøret. Det var ikke store sprell den gjorde med det samme. Vi var begge så erfarne at vi straks visste at det var en stor fisk vi hadde på kroken. De store er alltid rolige, smålaks fra fem til åtte kilo er gjerne rene villstyringer med det samme de biter, de skjeiner ut til sidene, oppover og nedover elva, hopper høyt til værs, og gjør alt de kan for å kvitte seg med den vemmelige "maten" de har fått i kjeften. En riktig stor laks tar det med ro, den er liksom gammel og sindig, "tenker" ut måter å unnslippe på og beregner å komme fryktelig tilbake i neste omgang. Slik var også vår laks denne lørdagen sommeren 1926. Uten å forhaste seg tok den noen seige runder innover i Fossevja, sto børr stille lenge om gangen, lot seg ikke rikke av flekken, og ble i det hele tatt ikke utmattet. Vi forberedte oss på litt av hvert, og spenningen steg fra minutt til minutt. Etter en halv time med å fire snøre og dra inn, fikk vi endelig se den for første gang. Da var den ca. ti meter fra båten og hvelvet seg opp i vannskorpa i all sin velde. Vi fikk nesten sjokk, ingen av oss hadde hatt en slik rugg på kroken før. Je så at Kristian skalv over hele kroppen, hendene som holdt snøret rystet. Antakelig var jeg like anterert selv. Skulle vi få den, eller kom vi til å miste den? Enda en halvtime gikk. Nå begynte storlaksen å bli irritert og bestemte seg visst til å kvitte seg med denne ubehagelige dingsen som ubarmhjertig satt i kjeften på den. Den tok plutselig noen hvasse runder, steg og sank i vannet, gjorde til og med et par veldige hopp med høye plask over vannflata. Virkelig dramatisk ble det, og spenningen steg mot bristepunktet. Snart ville avgjørelsen falle- om vi eller laksen skulle bli seierherre i denne innbitte kampen. Anstrengelsene temmet den etter hvert; den ble spakere,lot seg dra lenger og lenger inn mot båten, og til slutt lå den på siden helt inne i esinga. Jeg så at Kristian grep kjeksen med skjelvende fingre, hjertet kom helt opp i halsen på meg da han hogg til, traff den i hodet, halt rusken opp i båten og la den foran beina mine ved tofta. Et slag mellom øynene på den endte dens liv, seieren var vår-fisken var vår. Så la vi merke til at skjea var falt ut av kjeften på den. Et bomhogg, og den ville ha gått, akkurat slik det hadde hendt med den første laksen min. Vi så på hverandre og pustet ut.Spenningen var over. Men ikke etterspillet, praten etterpå, beretningen om bragden, fotograferingen og minnet om en fisketur utenom det vanlige. Ja, for det fins enda et bilde av laksen med Kristian i bakgrunnen. Vi syntes vi fortjente å ha et av hver av oss alene bak den. 26 1/2 kg-slike rusker får selv de ivrigste fiskere bare en gang i livet, kanskje aldri, slutter Hilmar med et smil. Men akk og ja, Hilmar sitter og forteller fra fiskets storhetstid. Laksen er nesten borte nå. Og miljøet som gjorde fiskeværet Dynge til en landskjent fiskeplass, er i ferd med å oppløses. Reguleringen av vassdraget, kilenotfisket ved kysten og linefisket etter ikke gytemoden laks i havet, der deb skal gå og gjøre seg stor og feit, må antas å være hovedårsakene. Nedgangen i fiskebestanden har vært markant siden 1970. Den siste sesongen ga bare om lag 100 smålaks, opplyser Hilmar. I fossefiskets storhetstid ble 18-20 tonn laks ført i land pr. sesong og lagt på is for videretransport til fiskebrygga i Oslo. I storhetstiden strømmet skuelystne folk til Hellefossen fra fjern og nær. Alle ville se varpene. Hver kveld sesongen igjennom i alle år kom folk med buss, bil og sykkel eller til fots. Fisket i fossen lokket like mange tilskuere fra Østlandsbygdene som en skikkelig fotballkamp på hjemmebane. Når storfangsten ble lagt på hyttfatet, hørtes et sus gjennom flokken. Det følger spenning med laks, enten en fisker den selv, eller bare står og ser på. En epoke er slutt. I dag kan en bare skue bakover og trøste seg med minnene om det som har vært, hvor mager en trøst dette måtte være. Ville forholdene bedre seg i en ikke alt for fjern framtid? Vil det atter bli store mengder laks på Drammenselva? Vil de sagnomsuste gode gamle dagene komme tilbake? Disse tre spørsmål kan ingen besvare. Vi får leve i håpet.