Elvefolket

Gamle-Hokksund mellom 1860–1935:

Vi begynner ved broenden og finner straks et hus med tradisjoner. I dag Sanden Hotell, tidligere garveri, trykkeri og forretningsgård, i drift helt opp i tyveårene.

Severin Braathen var den opprinnelige eieren. Han bygget forresten et garveri til et stykke unna, nærmere bestemt på Plassen, ikke langt fra militærdepotene der. Det var ikke i drift lenge. Garveriet ved broenden, derimot, ble overtatt først av Gavlin, en kjent skikkelse i datidens Hokksund, og siden av Lithell, og ble drevet med større og mindre hell. Så ble det trykkeri, ledet av en viss Koppmann, som ga ut «Eikerposten», en bygdeavis som fikk berømmelse nok, men merkelig nok en kort levetid. Så ble bygningen det den er i dag: Sanden Hotell.

Noen skritt bortenfor finner vi huset etter Hans Kristoffersen, en elvemann det går frasagn om ennå. Han bragte tømmerfløten, en lang og ikke helt ufarlig vei nedover hele Drammenselva og videre ut mot Oslofjorden. Selvsagt hadde han et elvejegermed seg, karer som kunne ro en nedsettbåt og håndtere en stokk med nevene når det hastet. Men Hans var sjefen. Han ledet det hele og hadde hovedansvaret på det farlige og ansvarsfulle bestemmelsesstedet.

Vi går tvers over gaten og kommer til Ødegaardsgaarden, hvor det var dansesal, butikk, kafé, skjenkested og annet. Her i tidens løp utspilte det seg slåssekamper mellom bygdas ulike klikker og kranglefanter. Her fra en samtale dagen etter en «festa» på Ødegaardsgaarden:– Var det noe slagsmål?– Nei. Ikke et eneste.

Men det var det visst likevel.

Etter krigen brant Ødegaardsgaarden ned til grunnen. Denne ærverdige trellbygningen ble svært bål som så meget annet i Eiker, og er altså blitt borte opp i tidens opprinnelige skikkelse.

Ved siden av lå et bakeri med utsalg, eier Olav Moe. Ut mot hovedveien var det en mjølbod, og innenfor var bakeriet, med en elveinsinretning til heising av mjølsekker. Den ble revet for noen år siden, da huset ble solgt, og mange hokksundinger kan huske dette bakeriet i drift.

Baker Moe var en liten, undersetsig kar med et enormt helskjegg. Han hadde en skog av skjegg: det var mjøl i det, han klippet det ikke. Han gikk igjen. Fru Ruth Berntzen, som var den siste som bodde i Moe-huset, både så og hørte ham stadig. Han gikk i trapper, lukket opp dører, og i bakeriet brukte han bakstfjølene og satte brød inn i bakerovnen. Folk på besøk hos henne undret seg over disse lydene og spurte hva i all verden det var for noe.– Å, det er bare baker Moe som går igjen, svarte fru Berntzen. – Vær ikke redde. Han gjør intet menneske fortred.

Kanskje bakeren fortsatt åpner dører, heiser opp mjøl og setter brød i bakerovnen der nede på museet også. For huset fulgte vel med da huset ble flyttet.

Igen på skrå over gaten. Der bodde Emil Kristiansen. Forfedrene hans hadde vært elvefolk i flere generasjoner bakover. Over 80 år gammel kunne han gå ungdommen en høy gang ute i båt. Bestefaren var en særskilt røyer – en roer – som hver dag tok turen nedover til Drammen med last i storbåten og dagligvare opp igjen. Slike folk hadde puntlarshud i nevene etter åreskaftene, og de kunne manøvrere opp over de siste strykene uten at det koste dem altfor store anstrengelser. De kjente vatn og elv, de hadde trivstad den alle dens hemmeligheter, de trossed om og overvann elvens stadige kamp for tilværelsen. Roing, fløting, fisking, det var deres liv fra deres tidligste barndom til deres seneste alderdom. Ennå lever et minne etter denne nyterett – et epletre som han plantet i hagen sin for over 150 år siden. Emil Kristiansen, den siste elvemannen i slekten, døde for bare et par år siden, over 90 år gammel.

Vi tar noen skritt til oppover gaten og kommer til Edvard Amerikaner som engang levde i Hokksunds absolutt eldste hus. Det er revet nå, og intet av det er vel bevart. Men Amerikaner’n lever i folkeminnet: en stor røsrlig kar med skjegg. I motsetning til skikk og bruk på elva sto han i forstavn og staket båten sin oppover strykene. Det er ufatterlig hvordan han klarte det. Han hadde lært det i Amerika, fortalte han.