Nersetterbåter-En beskrivelse av båten

Om NersetterbåteneI Eikerbygdene har Nersetterbåtene en sentral rolle blant innbyggerne. Mange har vokst opp med disse båtene, enten fordi bestefar eller far brukte dem i fløtningsyrket, eller fordi man hadde en slik båt på et av vannene i Mjøndalskogen, Finnemarka eller på Krøderen. Her brukes de fortsatt til friluftsliv og hygge.

De siste Nersetterbåtene ble profesjonelt bygget for over 40 år siden. Selv om det fortsatt finnes folk som bygger dem i nyere tid, skjer dette kun på hobbybasis og til eget bruk. Det er fremdeles noen som har lært seg å bygge slike båter, og jeg har vært så heldig å få snakke med båtbyggerne. Gjennom dem har jeg fått innblikk i kunnskapen og tradisjonene knyttet til byggingen av Nersetterbåter.

For meg har det vært viktig å få en oversikt over hvem som bygde båtene, tradisjonene, kulturen og metodene som ble brukt. Det er dette jeg ønsker å formidle i dette heftet.

Nersetterbåtene i gamle dager

Nersetterbåtene har gjennom tidene vært knyttet til fløting, transport og fiske i Drammensvassdraget. I dag brukes båtene til friluftsliv og som museumsgjenstander. Ordet "Nersetter" er en yrkesbetegnelse for en person som setter eller frakter varer og tømmer nedover elven, altså en Nersetter. Ypperlige eksemplarer av Nersetterbåter kan finnes på Gulskogen gård, i Nøstetangen Museum i Hokksund, og blant fiskere ved Hellefossen. I nyere tid er det rapportert om bygging av de tradisjonsrike båtene i både Fredrikstad og Flå.

De eldste Nersetterbåtbyggerne vi kjenner til stammer fra 1700-tallet. På 1900-tallet var det tre familier i Hokksund som fortsatt bygde båtene, alle med etternavnet Borgersen. Én familie holdt til på Loesmoen, og båtene de bygde fikk navnet «Bentebåt». Den andre familien holdt til på Risøra, på høyre side av elven ovenfor broen i Hokksund. Den tredje familien holdt til på Sundbakken, på den andre siden av elven. Den siste av disse båtbyggerne var Johan Borgersen, født i 1892. Han og hans bror Borger representerte fjerde generasjon i dette yrket.

Nersetterbåtene er nært knyttet til Drammensvassdraget. Designet og egenskapene deres gjør dem spesielt godt egnet til arbeid med fiske, transport og fløting i innlandet. Den lave ripen og den flate bunnen gjorde det enkelt å ro på tvers av strømmen og over tømmerhengslene. Båtene, som målte 6 meter i lengden og 1,45 meter i bredden, hadde stor lastekapasitet. De var utstyrt med kun ett par årer, ettersom ekstra åregafler og årer ville vært i veien for håndtering av tau og fiskegarn.

Ved Hellefoss i Drammenselva var båten avgjørende for alle former for fiske, bortsett fra ved faste fiskeinnretninger i fossen. Den spesielle bunnformen gjorde båten lett å ro i strøm, ettersom kjølevannet ble nøytralisert.

Båtene hadde i utgangspunktet kun én tofte og en lasteflate midt i båten. Etter at påhengsmotorer ble vanlige, begynte man å lage Nersetterbåter med avkuttet hekk for å gi plass til motoren.

Nersetterbåter finnes i større eller mindre grad i alle de fire store innsjøene og sideelvene som er tilknyttet Drammensvassdraget. De finnes også i den nedre delen av Glomma, ved Fetsund Lenser. Disse båtene ligner på Nersetterbåtene, men har høyere ripe og er forsterket med jernspant for ekstra styrke. Nersetterbåtene har vanligvis tolv spant, noe som gjør dem robuste nok for røft bruk.

Båtene er klinkerbygde, noe som betyr at bordene overlapper hverandre og festes med nagler som klinkes. Spantene lages etter at bordene er satt sammen. Dette byggesettet krever bruk av maler, som båten bygges rundt. Nersetterbåtene skiller seg ut med sin flate, brede bunn, som gjør det trygt å stå i båten.

Tradisjonelt hadde båtene fire bord i høyden. I enkelte tilfeller kunne båtbyggerne bruke ekstra brede bord, slik at båten ble bygget med kun tre bord. Før i tiden ble ikke det første bordet langs kjølen, sandbordet, regnet med i tellingen. Derfor kunne båter med samme lengde og form omtales som enten "to bording" eller "tre bording".

Fram til tidlig på 1900-tallet ble spant og stevner laget av krumvokst gran og furu, mens båtbordene ble skåret med oppgangssag. De vridde bordene som dannet overgangen mellom bunnbordet, sandbordet og stevnene, ble hugget til med øks. Båten bestod av fire bordganger: "undergangen", "midtgangen", "overgangen", og det første bordet langs kjølen, sandbordet.

For å forsterke kanten på det øverste bordet, "overgangen", ble det satt inn både en indre og en ytre esing. I den bakre delen av båten ble det i tillegg brukt en "varaesing" for å beskytte de to andre. Dette var nødvendig fordi tauverk og garn ofte ble dratt over ripen, særlig ved fløting og fiske. Uten varaesing ville de underliggende bordene lett blitt slitt løs. På esingen ble rorskipet med "tøllapinnene" festet.

I bunnen av båten, bakerst, lå en stor lem kalt "båtbønn". Fra denne strakte et 20 cm bredt bord seg framover mot baugen. I hver ende av båten var det et lite sete som ble kalt "sessekrulde".

Nersetterbåtene av tradisjonell lengde på litt under 6 meter

Jeg har sammenlignet de ulike Nersetterbåtene som ble bygget på de tre stedene: Loesmoen, Risøra og Sundebakken. Sammenligningen er basert på tegninger av Nersetterbåter som jeg har fått fra Norsk Maritimt Museum i Oslo. Båtene fra de tre stedene viser seg å være så å si identiske.

Det er enkelte mindre forskjeller, for eksempel i ripen på båtene bygget på Loesmoen, og i formen på den fremre delen av åregaffelholderen på båtene fra Risøra og Loesmoen. Båtene fra Loesmoen hadde en noe finere finish, og årebladene var ørlite bredere. For båtene bygget på Sundebakken har jeg sammenlignet maler som stammer derfra. Det kan se ut til at kjølen på disse båtene har en noe krummere baug sammenlignet med tegningene fra Norsk Maritimt Museum. Dersom det er en forskjell, utgjør den maksimalt 3 til 4 cm. Dette er nok til at man kan legge merke til en mer krum baug når to båter ligger side om side.

Min konklusjon er at båtene bygget på de tre forskjellige stedene er forbløffende like. Når jeg sier "like", mener jeg at de er svært samsvarende med tegningen fra Norsk Maritimt Museum, spesifikt Nersetterbåten fra Drammenselva (Dr. Mus. D11569), målt i 1971 av Arne Emil Christensen jr. og Åsmund Eknæs. Se bilder av ulike maler på siste side.

​

Samtale med båtbygger Johan Borgersen

Denne samtalen ble nedskrevet av Åsmund Eknæs og Arne Emil Christensen jr. 11. november 1972, da Johan Borgersen var 81 år gammel. Han ble født i 1892 og begynte i båtbyggerfaget som syvåring. Det var hans far og bestefar som bygget Nersetterbåter, og båtbyggeriet lå på vestsiden av elva, ved Sundebakken. Da Johan var 13–14 år gammel, sluttet han med båtbyggingen for å gå på skole. Senere arbeidet han som tømmermann og byggmester fram til han ble pensjonist. Han tilbrakte også noen år i Amerika. Som pensjonist tok han opp båtbyggingen igjen.

I barndommen ble det bygget mellom 60 og 65 båter i året. Johan mente at det hadde vært to båtbyggere i slekten før ham, men han kjente ikke navnene deres. Båtbygging var tungt arbeid, og alt ble gjort for hånd. Om høsten gikk de i skogen for å finne krokete emner til stevner og band. Materialene ble hogd på rot, da skogeierne gjerne ville bli kvitt trærne som ikke var egnet til annet. Emnene ble samlet i hauger i skogen og hentet hjem med «veakjelke» når det var snø. Deretter ble de grovhogd på sidene og tørket innendørs.

Til kjøl brukte de en stokk på cirka 3,5 meter med en toppdiameter på 7 tommer (17,78 cm). Kjølen ble hogd til med øks for å få T-form, og finpusset med bile og høvler. Den ble festet til knekter som stod på gulvet, og støttet av stempler fra gulv til tak. Reisingen av båten varierte etter størrelsen.

​

Byggetradisjon og materialer

Bestefaren var svært nøye med arbeidet, spesielt med taljingen av «vinnhærser», som ble hogd fra stokkender på 175 cm. Disse ble kløyvd og hogd til med øks. Mellom hersene lå «sandbordet», og alle skjøtene i bordgangen ble sikret med blaskjørt. Johan utviklet senere en metode for å skjære band og stevner av planker, noe som møtte motstand fra eldre båtbyggere. Etter en prøve viste båtene seg å være like sterke som de med kroket emner.

Foran og bak på båten var det «sesskrøkle», laget av granrøtter. Bordene ble klinket med spiker, og dop (en blanding av sinkhvitt, kritt, tjære og olje) ble brukt for å tette skjøtene.

Storbåter og moderne tilpasningerStorbåtene hadde samme fasong som de mindre Nersetterbåtene, men var nesten dobbelt så lange og kunne frakte opptil 6 tonn. De ble brukt til å transportere murstein og materialer fra tresliperiene. Disse båtene ble rodd eller seilt opp elva med spriseil.Etter hvert tilpasset Johan byggingen til moderne behov. Bordgangene ble finstilt med esing, og vare-esing ble lagt til for ekstra styrke. Han bygget mest i furu, men tilpasset seg også kundenes ønsker, som landstedsbåter til Oslofolk.

​

Prøving og tradisjon

Under en periode i Larvik bygget Johan båter som en erstatning for de tunge prammene som var vanlige der. Skepsisen til Nersetterbåtene ble erstattet med begeistring etter en prøvetur.

Johan la stor vekt på håndverket. Selv om han sluttet å bruke maler for mange år siden, hadde han fremdeles en sterk følelse for fasongen på båtene. Arbeidet lå, som han selv sa, «i nevene».

Måleredskap til Nersetterbåtene

Johan Borgersen forteller at de brukte trepinner med ulike målmerkeringer. Det var flate pinner, omtrent en meter lange, hvor hvert hakk representerte et spesifikt mål. Det fantes tre forskjellige pinner som hang på veggen. Målene var for reisingen, for loddrette mål fra kjølen, bredder på tvers, og bredder på bordene, som ble målt skrått fra kanten av sandbordet. Johan viste hvordan målingen på skrå gikk fra kanten av sandbordet langs bordene.

Da Johan så en Nersetterbåt i Drammens museum, trodde han først at det måtte være en av hans egne båter. Etter å ha studert båten nærmere og siktet langs kjøllinjen, var han imidlertid sikker på at det måtte være en Bente-båt. Bente-båtene av Nersettertypen ble bygget på Loesmoen.

Johan kommenterte også haka som var med båten. Han påpekte at skaftet ikke skulle være rett, som i den båten han så. De små jernkrokene som hang på innsiden av båten med små tau, kaltes «hentehaker». Disse ble brukt til å feste båten til stokker eller lense i stedet for fortøyning. Hakekrokene ble slått i ett slag med en klubb, og satt fast. For å løsne dem, slo man ett slag mot ringen der tauet var festet, og så spratt de løs.

Hemligheten bak at Johans båter har så godt sig og ikke lager susing i vannet når man ror, ligger i bunnfasongen. Bestefaren hadde lovet Johan at han ikke skulle avsløre dette, men Johan mente at det ikke var noen konkurransegrunner til å holde det hemmelig lenger. Han kunne fortelle at sandbordet skulle ha en liten bøy i midten, en «finger» fra bestefar, som var det opprinnelige målet for bøyens størrelse. Teorien bak dette er at bøyen gir en liten «dødvann» under båten, som gjør at den glir bedre på vannet. Kjølen skal være omtrent rett, og bøyen ligger i falsen på bordet, som tidligere ble tatt ut i underkant av T-en. Johan understreker imidlertid at dette ikke nødvendigvis er hele hemmeligheten.

På spørsmål om et båt-vater, kunne Johan huske et redskap som ble brukt til å måle på kjølen, med noen skrå mål ut fra loddlinjen, men han husket ikke detaljene.

På båtbyggerplassen deres bygde de snekkerbåter, motorbåter og prammer, men Nersetterbåtene var den båttypen de bygde mest. En Nersetterbåt er litt større enn en jager, men ellers lik i formen. Når man snakker om båtene, regnes ikke sandbordet med i antall bordganger. Derfor omtales båtene som «trebordinger», og tidligere som «to bordinger». Før ble båtene tjæret, men nå brukes kokt linolje. Johan mener at oljen fra Vera-fabrikker er den beste.

En vanlig feil folk gjør, er å male eller olje en båt som om det var et hus, med lange tørketider mellom strøkene. En båt skal strykes 3-4 ganger med korte mellomrom, ca. en halvtime, så oljen trekker inn. Årene bør være cirka 2,5 meter lange.

Johan har noen kortere støtter med merker på, som ble brukt fra gulvet og opp til sandbordet for å få riktig bøy på bordene. Nå bruker han faste støtter. Da de bygde båtene med T-kjøl, var sandbordet smalere, men de to «bordingene» var 10 cm bredere i bunnen enn de tre «bordingene». Broren hans, som også var båtbygger, bygde over 3000 båter i løpet av sin karriere.

Smedarbeid på båtene

Fløterhaker og festekroker ble laget av lokale smeder i Mjøndalen eller Hokksund. Disse ble brukt til å håndtere tømmer i vann eller på elven. Det ble laget maler for å sikre at håndverksproduktene hadde en standardisert utforming. Det fantes flere varianter av disse, ettersom hvert vassdrag hadde sin egen versjon av tømmerhakene. Mange av disse smedearbeidene ble produsert i Krogsmia i Mjøndalen sentrum. Da Krogsmia ble lagt ned, tok Oddbjørn Knudsen over driften og flyttet produksjonen av tømmerhakene til Knudsensmia.