Gården kalles også Søndre Hoen, og det forstår man når man betrakter gårdstunets tidligere beliggenhet på et kart over begge Hoengårdene fra 1784. Gårdstunet lå ute på jordet midt mellom den utskilte eiendom gnr. 78, 79/ bnr. 2–9. Som det fremgår av kartet var det kort vei bort til Nedre Hoen som lå rett mot nord. Den nåværende storgården Øvre Hoen (gnr. 78/1) var altså ikke bebygd på 1700-tallet.

I 1628 eide Torgeir Hoen Nedre Hoen, mens Tolleff Hoen hersket over nabogården Øvre Hoen som utgjorde sentrum i et lite bondegods og hadde sagbruk på sin eiendom. En mannsalder senere satt Tollefs sønn Christopher Tollefsen på gården, og nå (1665) får vi også et innblikk i bebyggelsen: Gamle stuehus var gruppert omkring et tun: Hovedhuset, den gamle dagligstue, var en ramloftstue med tegltak og svalgang. Tvers overfor var en liten stue som var nedsunket av elde. Det fantes et stegers, altså en kjøkkenbygning med spontak, en kjellerstue, som var en stue med tømret kjeller under, "tekt og "pyntet" står det – mon tro om svalen hadde utskårne stolper eller annen slik dekor. Så fulgte et loft med to boder under og dernest et stolpehus, altså et stabbur eller loft. Mot husene fantes en liten hage, «skjønn» sies det at den var. Dette er en av de første omtaler i dette distrikt av hager. Når det sies skjønn, så betyr det utvilsomt at den var geometrisk inndelt med grusganger og rabatter og ikke kun var matauk. For å få en visuell opplevelse av et slikt bygningsmiljø må vi i dag til de gamle husene Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Bevart i dag ville det vært litt av en attraksjon.

De to storgårdene Øvre og Nedre Hoen utgjorde opprinnelig hver en skyld på 2 ½ skippund tunge (mel), eller 2 og en halv fullgård. Øvre Hoen hadde fra først to sagbruk og et kvernhus nede i Hoenselva. Sagbruksprivilegiene hadde tildelt eieren et årlig kvantum av 2000 sagbord for eksport, og utover 1700-tallet var det fem privilegerte sager i Hoenselva. Ved hjelp av en inntaksdam kunne disse sagene holdes i gang under en utvidet vår- og høstflom. Situasjonen bød på fordeler og ulemper: Det var enklere å vedlikeholde sag og renner ved en liten elv enn i Storelva, men ulempen var at tømmeret som kom nedover Drammenselva måtte trekkes med arbeidshester opp motbakke til sagene. De ferdig skårne sagdelene måtte deretter kjøres ned igjen til hovedvassdraget for å fløtes i flåter ned til Drammen.

På 1700-tallet var Øvre Hoen skyldsatt til 3 skippund, 1 ½ lispund korn. Det var en formidabel størrelse på en gård. Gårdens eier gjennom flere tiår het Christopher Christophersen Hoen, som var gift med Christina Sophia Christiansdatter. Husene på gården ble registrert i 1722. Stuehuset var nytt siden 1665, men ble nevnt som gammelt. Den hadde et innredet overværelse og teglstein på taket. Inntil stua var bygd et gammelt kjøkkenhus.

Huset var bygd inntil en gammel ramloftstue som vi gjenfinner som gårdens våningshus omtalt i 1665. Nå hadde det store råteskader. Den gamle boden som ble omtalt i 1665 sto fortsatt, men nå nedråtnet til nedfalls. Et bryggerhus fantes også. Av uthusene fantes fortsatt den eldgamle store låven som hadde spontak. Den skulle jo bare være et tørt lager, mens fjøs og staller var nyere og i bedre stand. Gårdens bygningsmiljø hadde ikke forandret seg veldig mye siden hundre år tidligere.

I 1738 ble det holdt skifte etter Christopher Christophersen, og nå kommer det fram at familien lenge hadde følt presset fra den mektige drammenserborgeren Otto von Cappelen, som med sine økonomiske muskler hadde hatt hånd om sagbruket. Ved en avtale i 1722 fikk han i praksis råderett over gården for skyldig gjeld. Gårdens nye eier var Arne Olsen Hoen, gift med Christophersens datter Anne. De rådet nå over enda mindre, og Otto von Cappelen var i ferd med å overta alt. Men i kulissene fantes enda en konkurrent; en lokal størrelse ved navn Niels Christensen. Gjennom diverse transaksjoner og avtaler fikk han overdratt arveretten til Øvre Hoen.

Niels Christensen

Niels Christensen var en mann som satte merker etter seg. Han var født rundt 1700. Faren het Christen Nielsen, var tilknyttet Sølvverket og en ikke ubetydelig bondegodseier med bolig i Skotselv. Skiftet etter Christen Nielsen (1719) viser bra velstand. Han drev småskala sagbruksdrift og var én av to i Skotselv som betalte parykksskatt. Niels Christensens slekt tilhørte kategorien som historikerne betegner bondegodseiere, det vil si de var verken byborgere eller proprietærer (eiendomsbesittere) på landet, men tilhørte slekter som eide skog, gårder og sagbruk og kunne samle seg jordgods. Også Niels Christensens svigerfar, Bjørn Bentson, var også velstående bondegodseier, og med tilførte arvemidler i 1733 kunne Niels fullføre en høyst oppsiktsvekkende samling av sagbruk og gårder som vakte oppsikt med kjøpet av Sem hovedgård i 1726. Han kjøpte gården sammen med en kompanjong, Truls Sørensen, som snart ble kjøpt ut. Nå kunne Niels Christensen, etter et makeskifte med arvingen Arne Olsen Hoen i 1739, figurere som eier av Øvre Hoen fra 1741. For å få dette til måtte han legge Skjernes hovedgård i potten. Skjernes ved Tønsbergfjorden hadde vært adelig setegård med adelige beboere på 15- og 1600-tallet. I tillegg måtte han betale en fordring på 1000 riksdaler som Arne Hoen skyldte von Cappelen. Handelen ble ingen avklaring, men resulterte i en langvarig prosess med Otto von Cappelen om retten til gården og sagbruket.

Etter sin overtagelse gikk Niels Christensen straks i gang med å reise en ny stor hovedbygning på Øvre Hoen. Tidligere hadde han bygget en stor ny hovedbygning på Sem hovedgård. Nå bygde han bort Sem og flyttet med familien til Øvre Hoen.

Utsnitt av utskiftningskart fra 1821 som viser at det gamle tunet er utvisket og et nytt tun anlagt på den nåværende Øvre Hoens sted på den tidligere plassen. Statsarkivet i Kongsberg.

Til tross for at han holdt egen huslærer for sine barn,insisterte han på å tilhøre bondestanden. For her handlet det om skatt: Bare odelsbønder som drev sin egen odelsgård var fritatt fra kravet om å betale en luksusskatt, konsumtions- og folkeskatten. Etter en prosess (1740) ble luksusskatten avgrenset til sagbruket. Nå flyttet Niels Christensen sagkvantum fra sine to andre sager til sagbruket i Hoenselva for bedre å kunne utnytte virksomheten. Det hele ble å gape over for mye, selv for entreprenøren Niels Christensen. 1740-årene var meget vanskelige tider, eksportkrise og dårlig vær. Niels Christensen gikk til slutt på en dundrende fallitt. Prosessen mot Otto von Cappelen førte helt til høyesterett og resulterte i to dommer i overhoffretten, der motparten til slutt fikk beholde eiendomsretten de hevdet å ha over Øvre Hoen etter et skjøte fra 1722. Med en arrestordre på sitt gods hengende over seg i 1744, avgikk han ved døden. Også Otto von Cappelen døde samme året. To år etter Christensens død fraskrev enken seg arv og gjeld. Skiftebrevet ble underskrevet først i 1747. Etter denne tid drev enken Randi Bjørnsdatter vertshus i Hokksund som sitt levebrød. Ektefellenes store triumf i livet hadde vært da de i 1733 kunne motta det kongelige følget og invitere til middag i sin nye, store og luksuriøse hovedbygning på Sem. Sogneprest Anchersen kunne enda ti år senere fortelle om begivenheten da kong Christian 6. og dronning Sophie Magdalene spiste middag på Sem. I 1745 ble Øvre Hoen lagt ut til auksjon av Otto von Cappellens arvinger, uten å bli solgt. Det var vanskelige tider.

Velkomstpokalen for Øvre Hoen viser med gårdsbygninger, sagbruk og alle tilhørende deler. Pokalen er laget på Nøstetangen og gravert av Villads Vinter mest sannsynlig i slutten av 1760-årene. Pokalen bærer eierens navn og årstallet "1759". Kan hende erstattet denne pokalen en eldre knust pokal fra 1759, gravert av H. G. Köhler. Fremstillingen av gårdsbygningene har selvsagt krympet bygningene, men hovedbygningens form er i samsvar med beskrivelsen i samtidige synsforretninger, og tunet ser tilforlatelig ut. Fremstillingen av sagbruket viser kjerraten, en vanndrevet jernlenke som trakk tømmeret motstrøms fra Drammenselva opp til sagbruket i Hoenselva. Gjengitt etter Skål for Norge! Nøstetangens spennende billedverden, Oslo 1998.

Baksiden av pokalen viser gårdsbygninger og sagbruk

Øvre Hoen pokalen

Den store, graverte pokalen fra Nøstetangen har påskrift: «Velkommen til Øvre Hoen 1759» og monogrammene «JH [Jens Hofgaard] og KS [Kirsten Stranger]». Jens Hofgaard (1711–1782) var kjøpmann på Bragernes. Men hva betyr årstallet 1759? Pokalen er signert Villas Vinter som først i 1756 var begynt i lære og neppe kan ha dekorert en slik pokal alt i 1759. Pokalens utforming med blåste, riflede baluster tidfester den til 1760–70-årene. Det var i 1751 sagbrukseieren kjøpte Øvre Hoen fra Otto von Cappellens arvinger, som ikke selv hadde anledning til å overta. Skjøtet er datert 12.2.1751 og prisen latterlig lav, 1600 riksdaler. Bryllupet med Kirsten Stranger (han var først gift med Margrethe von Cappelen) var i 1753, så ingen av disse årstall passer med pokalens «1759». Kan det ha vært kjerraten som sto ferdig da? Neppe, den har ikke en så fremtredende plass i graveringen, og det er ingen henvisninger til den. En teori som kan gi en logisk forklaring på årstallet er at en opprinnelig, nå tapt pokal ble laget i 1759. Dersom en slik ukjent pokal fra 1759 har eksistert, må den ha vært dekorert av Köhler. Pokalen kan ha gått i gulvet og eieren kan ha bestilt en ny, mest mulig lik den gamle.

Siden Köhler ikke var på verket lenger – han finnes ikke registrert på Nøstetangen etter 1766 – måtte det bli hans elev Villads Vinter som graverte den i mesterens stil. Fremstillingen av gården og alle drifts- og sagbruksbygningene er preget av Köhlers fortellertekniske frodighet og dekorative komprimering, der alt skal med, og hvor små fortellende detaljer bidrar til å gi et sannferdig bilde. I så fall er det mulig at Köhler hadde etterlatt seg skisse til sitt motiv som Vinter kunne benytte. En slik prosedyre er ikke kjent fra Nøstetangen, og hvorfor skulle man hekte på årstallet 1759 som bare anga ferdigstillelsen av en forsvunnet pokal? Kanskje fantes hele glasskår som den ulykkelige eier brakte med seg til verket for å få kopiert motivet? Den bevarte pokalen kan ha vært en nyere dublett – slik at originalen kunne kopieres? Mulig, men spekulativt – vi kjenner kun denne ene pokalen. Jens Hofgaard skaffet seg for øvrig også en annen pokal som fremstiller hans bygård i Drammen. Det er detaljer på Hoen-pokalen som gjør at det ikke er så enkelt å synkronisere avbildningen med bygningshistorien som vi skal se.

Gårdens nye hovedbygning

Pokalen fremstiller hovedbygningen som Niels Christensen hadde reist, stor og bred, men ikke veldig lang. Fra auksjonen over Niels Christensen løsøre får vi glimt inn i rommene der gjenstander og møbler er hopet opp: Dagligstuen hadde et engelsk gulvur og syv stoler. For de fire vinduene var det grønne trekkgardiner og hvite undergardiner. Storstuen var utstyrt med 12 høyryggede stoler og to lenestoler, her var en kostbar skjenk og to store speiler med forgylte rammer. Ved storstuen lå praktsengkammeret med en stor rød engelsk himmelseng med sars-stoff prydet med hvite silkesnorer. Seks høyryggede stoler fantes også. Vi hører om spiskammeret, kontoret, skolen (for privatlæreren). Oppe på salen var det et stort, lakkert slagbord, et stort hollandsk eikeskap, speil og 6 russlærstoler foruten en himmelseng. Det var et barnekammer, foruten kammeret over spiskammeret som var utstyrt som gjesteværelse. I tillegg fantes utvilsomt kjøkken og forstuegang. Kjeller hadde bygningen også. Det var utvilsomt tale om en stor toetasjes midtkammerbygning. Da gården ble utbudt på auksjon i 1745 av Otto von Cappelens arvinger, skrev de at «saa godt som aldeles nye og meget vel indrettede Huusse Bygninger».

Hoensbrukets sager hadde nå, etter en tillatelse fra 1740, fått nesten fordoblet sitt årlige sagkvantum til 18 700 bord i året. Det var et kvernbruk og seks husmannsplasser.

Original kjøpekontrakt 1751 der Otto von Cappelens arvinger selger Øvre Hoen til Jens Hofgaard. Kontrakten redegjør for alle overdragelsesproblemene. Drammens Museums arkiv.

Odelssønnen

Den 13. desember 1760 møtte en ukjent mann opp på byfogd Mallings kontor i Drammen. Han presenterte seg som Andreas Nicolai Unger, kavalleriøytnant ved oberst Sehesteds 3. Søndenfjellske dragonregiment og bosatt på Nes i Hedemark. Mannen hadde med seg en rekvisisjon og en stevning der han stevnet Jens Hofgaard. Denne Unger var ingen ringere enn Niels Christensens og Inger Bjørnsdatters ektefødte sønn. Han hadde erstattet patronymet Christensen med et gammelt familienavn som klang bedre i militæret. Da faren døde var han umyndig, men nå hadde han som eldste sønn odelsløsningsrett etter loven til Øvre Hoen og dets sagbruk. Hans krav var at Hofgaard måtte overlate ham gården innen lovens såkalte faredag i 1761, alternativt å bli kastet ut av fogden. Saken ble satt opp på tinget til 1. april 1761. Unger hadde loven på sin side, men eiendomsforholdene var innfløkte, og en prosess kunne holde prokuratorene i gang i månedsvis og med store kostnader. Utgangen ble at partene løste saken i minnelighet: Jens Hofgaard betalte ut løytnant Unger for odelsretten med 1500 riksdaler, nesten det samme som han hadde betalt for hele godset! Men nå var tidene ganske andre og Øvre Hoen var blitt en gullgruve. Så skulle altså eiendomsretten være sikret for familien Hofgaard.

Løytnanten dukker opp:

I 1768 dukket en mann ved navn løytnant Henrich Finne opp hos sorenskriveren på Eiker. Også han var odelsberettiget sønn av Niels Christensen og hadde etter loven løsningsrett til Øvre Hoen og sagbrukene. Jens Hofgaard måtte nå inn i en ny prosess. Hans tålmodighet var nå brukt opp, og nå skulle det bli prosess av det.

Saken kom opp på bygdetinget og det ble ført vitner som alle unisont kunne bekrefte at, joda, avdøde Niels Christensen hadde både levd og dødd på Hoen, og joda, han hadde i sin levetid «bekostet betydelige bygninger», ikke minst «denne store Hoved-Bygningen som Retten nu betjente udi, med over- og underværelser og alle indretninger saaledes som den nu befindes». Det var bare bordkledningen som Hofgaard hadde påkostet.

Christensen hadde sågar hentet en stor (overflødig) låve på sin gård Sem og satt den opp, han hadde bygget nytt fjøs og stall med vognskjul under ett tak med trev over. Alle andre hus hadde han flyttet på og gjenopp­satt. Han hadde bygget et solid gjerde mot jordet nedenfor. Prosessen gikk sin gang og var satt opp til domsavsigelse vinteren 1771. Tre år hadde den tatt. Men til løytnant Finnes store uhell kom det en lovendring samme år. En kongelig forordning av 14. januar 1771 begrenset retten til å innløse odelsgods til 10 år. Inntil da hadde retten til innløsning av odelsgods vært 20 år, noe som akkurat skulle holde for Finne. Men nå var løpet kjørt for løytnanten, og Hofgaard ble tilkjent full odelsrett over Øvre Hoen.

Når løsningsretten ble innskrenket, var det fordi den svært ofte resulterte i at den odelsberettigede fikk kjøpe tilbake gården for hva den tidligere var omsatt for med tillegg for dokumenterte, nødvendige forbedringer, for så å selge den tilbake til tidligere eier, men nå for markedspris. Det var heller ikke den gang ulovlig å tjene penger.

Tilbake til pokalen: Når vi nå vet at hovedbygningen ble bordkledd i 1770, hvorfor avbilder ikke pokalen hovedbygningen med bordkledning, som var Hofgaards viktige forbedring? Vi ser tydelig avtegnet mellomlaftet på gavlveggen. Huset sto upanelt i det mystiske året 1759. Siden Hoen ligger n spasertur fra Nøstetangen, kan det ikke ha vært noe problem for Vinter å oppdatere seg på bebyggelsens utseende. Motivet fra en ukjent originalpokal ser ut til å være fulgt slavisk. Problemet lar seg ikke løse.

Mot oppdeling av gården

Under Øvre Hoen fantes i 1817 hele 13 bebygde og 2 ubebygde husmannsplasser. Det var en stor økning og viser at virksomheten ble utvidet. Samtidig forteller det om klammere og trangere sosiale forhold på landsbygda. Husmennene økte som samfunnsklasse, og utvandringen til Amerika tok til. Gården var skyldsatt til 3 skippund mel. Det kunne sås 12 tønner korn og holdes 16 kyr.

Men bruket var dimensjonert for stor avsetning og eksport av trelast, og da eksporten stanset opp ble det problemer. Arvingene etter grosserer Jens Hofgaard hadde problemer med å omsette verdiene. Det ble avholdt en utskiftningsforretning 26. juni 1820. Den påfølgende auksjonen gikk trått, og først etter 5. gangs forsøk ble 1/3 parten av Øvre Hoen solgt. Denne delen omfattet gårdens nedre del, nærmest Hoenselva, som brukets fullmektig Knud Halvorsen hittil hadde brukt «saasom Øvre Hoens nedre jorde med paastaaende Vaanings og Udhuse og tilliggende Frugt og Urtehauge.» Med denne del fulgte havnehagen kalt Kalvedalen, en rekke plasser og ødegårder samt fire bebygde og to ubebygde husmannsplasser.

1/3 part av sagbruket og alle industrielle innretninger fulgte med og samlingen ble oppropt til auksjon, både delt i parseller og samlet. Tilsaget kom ved Konsul M. L. Madsen og kjøpmann Poul Halvorsen Poulsen fra Drammen for 4610 spesidaler. Sagfogdbygningen fra ca. 1800 ble i 1852 tilbygd en høyere del med rundet utbygg i historistisk stil og fikk sin nåværende utforming med preg av å være residens for en formuende familie med røtter i byen. En have med slyngende stier ble også anlagt.

Den gjenstående 2/3 del av gården ble solgt i 1823 og byttet eier flere ganger før lensmann Hans Næss i 1826 solgte 2/3 parten videre til sorenskriver og byfogd Carl Falsen for 8000 spesidaler. Med gården hørte Storjordet (Hjemjordet), en rekke andre jorder, samt alle hus med de tilhørende kakkelovner. Med gården fulgte 2/3 deler av bruket. Resten av gårdens plasser solgte Næss til Falsen i 1834 for 1200 spesidaler. Utover i 1800-årene ble eiendomssituasjonen stadig mer komplisert og det krever tålmodighet og et ryddig hode å nøste de trådene. Bruket ble stadig mer omfattende. Gårdens tidligere tun hører vi ikke noe om.

Litteratur

Bjarnar, Ove: Elvekulturen. Eikers historie, Øvre Eiker 1994, bd. 3.

Gaustad, Randi: Skål for Norge! Nøstetangens spennende billedverden, Oslo 1998.

Dokumenter, Drammens Museum arkiv.Statsarkivet i Kongsberg: Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, tingbøker.