Glimt av Eikers fortid

Det hender at den som virkelig lever seg inn i fortiden, gjennom gamle skrifter og beretninger, plutselig ser for seg en enkelt scene – en dag så levende at den ikke slipper taket. Det kan kjennes så friskt, menneskelig og nærværende at det blir stående i minnet som en virkelig opplevelse.

Superintendenten Jens Nilssøn har etterlatt seg en rekke beretninger fra sine visitasreiser – og gjennom sin sekretær har han fortalt oss om dem. Det faller seg naturlig å kalle ham biskop, selv om den apostoliske etterfølgelsen ble brutt i Norge og Danmark ved reformasjonen i 1536.

Jens Nilssøn var en mann av sin tid – og sine oppgaver. Da han som 57-åring kom til Eiker i 1595, hadde han allerede levd et liv i kirkens tjeneste. Bare 25 år gammel ble han rektor i Oslo, og i 1563 giftet han seg med Magdalena, datteren til den daværende superintendenten. Slik knyttet han seg til både kirkelig og personlig nettverk i Oslo-Hamar-stiftet. Han ble senere svigersønn til Frants Berg, som i 1580 ble «rettelig utvalgt og kalt til å være superintendent» for Oslo og Hamar.

Jens Nilssøns visitasreiser strakte seg fra Dovrefjell til Telemark, fra Østerdalen til vestlandet. Utrettelig og nidkjær kjempet han mot det han oppfattet som katolske rester – både i praksis og i bygninger.

På Eiker fikk Fiskum kirke status som annekskirke, mens kapellet på Berg (Berg kapell) lå i ruiner. Ifølge Hans Strøm var det viet til St. Margrete. Om ruinene skriver han:

Jens Nilssøn selv var en nøktern mann. Han skrev kort og uten fantasi. Men vi kan følge ham på reisen over Eiker, og det han ikke pyntet, trenger vi heller ikke dikte opp.

La oss følge Jens Nilssøn på hans ferd gjennom Eiker.

Den 2. juli 1595 var han på Lier prestegård. Der var det stille og fredelig. Modumspresten, herr Lage, møtte ham, og sammen dro de til her Oluf på Frogner. Jens bemerket:

Jens Nilssøns følge var stort – nesten som et ekko av den romersk-katolske bispens prakt. Et av de tydelige sporene etter katolsk tid var at husholdersken ved bispetalerens besøk pleide å motta gaver. Nå, i protestantisk tid, fikk prestefruen Marin en gammel daler, og datteren Birgitte én mark.

De fortsatte reisen over Hval til steinvarden på Viulstad, og videre over Stoppen og Nøste. Han så ned mot Kobbervik – det gamle Kauparvik. Så gikk ferden gjennom Bragerhagen til Bragernes.

Nilssøn mente at Drammen lå i «Drammedal» – og tok feil. Han skriver:

I virkeligheten er Drammen dannet av elvene fra Drafn, og selve navnet «Dramdal» er et poetisk bilde for elvens bølger.

Gårdene som forsvant

Jens Nilssøns reise beskriver også gårder som nå er helt forsvunnet. Han nevner blant annet en gård ved navn Vienes på Eiker, som lå «på høyre hånd og er den første gård på Eger».

For de som kjenner Eikers gamle stedsnavn, vil følgende utsnitt fra sekretærens beskrivelse være av særlig interesse:

Reisen går videre fra Solberg til Krogstad, hvor Jens nevner:

Han beskriver grundig beliggenhet og eierskap, og nevner gårder som i dag er glemt eller kun kjent fra gamle kart.

Reisen videre til Fiskum

Visitasreisen fortsatte vestover. Jens Nilssøn tok Bergsjå-veien og red med soknepresten på Modum opp i fjellene mot Sigdal og Numedal. Videre gikk ferden til Tinn i Telemark og ned til Skien – en krevende reise langs gamle rideveier, over fjell og gjennom dype daler.

I Telemark måtte han møte gamle skikker med kraft: mot overtro, gravøl, fyll og slurv. Jens Nilssøn var en myndig mann, og han lot seg ikke binde av lokal motstand.

Samtidig kom biskopens følge til Haug prestegård. Der ventet Jens Nilssøns svigersønn – og en ny generasjon med reformatorisk ånd.

Fremme på Eiker

I 1595 var det sommer. Hesteryggen bar biskopen frem til Eiker midt på dagen. Han noterte:

Solen skinte midt på dagen, men snart kom det en regnskur. Så ble det igjen klart vær. Sørvesten blåste skyene vekk.

Da Jens Nilssøn kom over grensen til Eiker, sendte forvalter Gudrun Gren bud etter ham for å møte ham ved Skjelbred. Der skrev sekretæren:

De red inn på Skjelbred – en gård med gammel, ærverdig tradisjon. Men de små norske hestene gikk sindig og stødig, uten preg av islandsk tempo. Eggumstemmenes gamle ridekunst og tålmodighet levde fortsatt i folket.

Gamle slekter og navn

Vi vet at fru Gurun på Skjelbred var søster til Anders Gren, og enke etter Jon Nilsson Skak. Hennes bror var kansler Anders Gren, som døde i 1614. Anders var tilknyttet Danmark og levde lenge på Båhuslen.

Jens Nilssøn fikk også møte prestens hustru, fru Inger Ottesdatter, og Hans Pederssons familie. I tekstene står det:

Her finner vi mange gamle navn: Fossum, Eger, Lier, Solberg, og knutepunktet Fossesholm.

Preken, gjestebud og prestegårdsliv

Dagen etter – den 29. juli, Olavsdagen – talte Jens Nilssøn i Haug kirke. Han prekte over Romerbrevet kap. 13, vers 6: «Derfor betaler dere også skatt; for myndighetene er Guds tjenere.» Det var en enkel og direkte preken. Jens Nilssøn var ingen prangende predikant. I den gamle bibeloversettelsen sto det at Luther la til forklaringer som ikke var i teksten, og Jens holdt seg til det nødvendige.

Han brukte også vers 5 og 7 fra samme kapittel:

Slik var tonen i en tid hvor folk måtte minnes om den nye lydigheten mot staten.

Etter gudstjenesten ble Jens Nilssøn invitert til prestegården. Der møtte han presten Hans Pedersson og fruen Anne Hansdatter Schinkel. De kom fra Danmark og hadde sterke slektsbånd til Fyn.

Hans Pedersson var en sterk personlighet, og hans tale mot drukkenskap og grove skikker etterlot inntrykk. Samtidig var han også en del av den gamle embetsmannskulturen.

Et festmåltid på prestegården

Prestegården hadde forberedt et rikt måltid. Gjester fra Eiker og Bragernes var til stede. Det ble servert mat og vin, men alt innenfor rammene av den nye protestantiske nøysomhet. Jens Nilssøns sekretær skrev:

Etter festen forlot de Fiskum med båt. De reiste nedover Eikeren mot Lier og Drammen. Den unge kapellanen Elin førte båten. Hun var en av få kvinnelige geistlige i sin tid, og ble senere kjent som «Lauritz' datter».

Videre til Sem og Fossesholm

Etter besøket på Haug gikk reisen videre til gårdene Sem og Fossesholm – to gamle sentra for makt og rikdom i Eiker.

Sem var et knutepunkt i eldre tider. Både kongelige og geistlige har vært her. Jens Nilssøn nevner Sem som en gård med verdighet, men også som et sted preget av forfall. I hans tid var det lite igjen av tidligere prakt. Likevel hadde Sem fortsatt et visst ry – ikke minst fordi her var gamle minner og solide bygninger.

På Fossesholm, derimot, møtte han tegn på både fremgang og motstand. Fossesholm hadde gjennom 1500- og 1600-tallet tilhørt mektige eiere, og lå strategisk ved vannveien. Det var her man kunne se overgangen fra gammel, norsk storbondekultur til en mer danskembetslig eiendomsform.

Møte med bygdefolket

Jens Nilssøn møtte også bønder og arbeidere i området. Han så tydelig forskjellen mellom kirkens menn og folket de skulle tjene. Bøndene var ikke alltid like mottakelige for formaninger. Han skriver at «de lever med gammel uvane», og siktet særlig til festskikker, dans og drikk.

Samtidig uttrykte han håp. Han så hvordan enkelte prester tok sitt ansvar alvorlig. Særlig presten på Fiskum – Hans Pedersson – var en mann som både talte med styrke og levde med måte. Hans liv preget hele sognet.

Et landskap i endring

Landskapet Jens Nilssøn reiste gjennom, var under forandring. Nye åkre ble brutt, gamle gårder ble slått sammen eller delt. Navnene levde videre – men ofte hadde gårdene andre eiere enn før.

Dette var en tid hvor statsmakten begynte å gjøre seg gjeldende, og den gamle selvstyrekulturen i bygdene måtte vike. Det var også en tid hvor det å «bo på gård» ikke nødvendigvis betydde å eie den. Leilendingene ble flere, og maktbalansen i bygdesamfunnet forskjøv seg.

Et farvel – og et blikk tilbake

Da Jens Nilssøn forlot Eiker etter visitasreisen i 1595, la han bak seg ikke bare prestegårder og kirker – men en bygd i omveltning.

Reformasjonen hadde formelt vært gjennomført i Norge i 1537, men dens virkning i folkelivet lot vente på seg. Mye gammel skikk, tro og språk levde videre i bygdene. Jens Nilssøn ble en av de første som forsøkte å rydde i dette – med pennen, med forkynnelsen, og med biskopens myndighet.

Han etterlot seg notater, reisebeskrivelser og formaninger. Ikke store skrifter eller pompøse verk, men nøkterne, trofaste nedtegnelser fra en embedsmann som tok sin gjerning på alvor. Og nettopp i denne nøkternheten ligger verdien.

Fra bisp til konge

Tiden Jens Nilssøn virket i, var en mellomfase. Kirken var ikke lenger katolsk, men heller ikke fullt ut protestantisk i folkesjela. Det gamle levde side om side med det nye. Først utover 1600- og 1700-tallet fikk kongemakten skikkelig grep om presteskapet og administrasjonen.

Reisen fra bisp til konge – fra kirkens menn til kongens embetsmenn – gikk gradvis. På Eiker ser vi denne utviklingen tydelig:

• Fra de første lutherske prestene som fortsatt levde i tradisjonen fra før-reformatorisk tid,

• til embetsmenn som var lojale mot staten mer enn menigheten.

Et speil for vår tid

Når vi i dag ser tilbake på Jens Nilssøns visitasreise, ser vi mer enn en biskop til hest. Vi ser en mann i spenningsfeltet mellom gammel og ny tid – mellom overtro og forkynnelse, mellom lokal skikk og sentral makt.

Vi ser også konturene av det samfunnet som skulle bli det moderne Norge:Et land der kirken ble statens redskap, og der folket gradvis ble undersåtter – ikke bare sognebarn.

Og kanskje er det nettopp i denne brytningstiden vi kan kjenne oss igjen:Der gamle verdier prøves mot nye krav. Der lokal identitet møter sentral styring. Der spørsmål stilles – og noen våger å svare.